Tidstyver

IMG_2067Noen stjeler av tiden min, hevder mange. Jeg har lurt mye på hva de egentlig mener. Hvordan foregår dette? Noen ganger ser jeg for meg småtasser som sitter og lurer i buskene og kikker etter tid. Og møter disse småtassene en tid, tar de den og putter den i sekken sin og prøver å samle på tiden til en annen gang.

Det går jo bare ikke an det da. For tid er vel noe som kommer, og tid får vi alle sammen helt gratis. Vi har jo all den tiden som finnes hele bunten. Og mer tid kommer hele tida, dag etter dag- uke etter uke. Og mer til. Det tar aldri slutt. Tiden bare strømmer på. Så vidt jeg kan skjønne er tidstyveri noe mennesker i nåtiden har funnet på. For meg er det i hvert fall ikke reelt. For tid kommer som sagt, og den kommer til alle, fattig og rik. Selv om det ikke virker slik kommer tiden også til dem som har det veldig travelt og stadig skal rekke et eller annet. Det skulle ikke forundre meg om det er et møte. Et møte hvor det sitter betydningsfulle mennesker og bestemmer viktige ting som nesten ingen skal få greie på. For da kunne det hende at noen fant ut at det ikke var så viktig allikevel.

99 prosent tør ikke kopiere denne teksten.

finger

Hvorfor i all verden er det overnevnte utsagnet  satt som et vedheng på  mange tekster som vandrer rundt på fjesboka.  Jeg kjenner det provoserer meg.

Jeg har egentlig bestemt meg for ikke å la meg provosere, men det er ikke lett å la være. Jeg nekter å la mennesker der ute bestemme om jeg skal kopiere og videresende ord og utsagn med svært varierende innhold. Hvis jeg ikke vil, så vil jeg ikke. Det har ikke noe med at jeg ikke tør å gjøre.  Å sitte på baken foran pcen og sende videre tekster om alle de det er synd på her i verden hjelper vel ingen, bortsett fra en dårlig samvittighet hos seg sjøl da kanskje. Det var dagens utblåsing.

Opplading.

CIMG3641Mobilen min sto til lading for en time siden. Akkurat nå satte Tor sin mobil til lading.  Tannbørsten blunker muntert rødt til meg, og sier fra at den også trenger lading. For noen timer var det Ipaden som begynte å suge til seg ny energi fra laderen. Masse av det vi har i huset får nytt liv når det blir satt til lading og holder det gående til ny lading er nødvendig.  Tenk om jeg kunne koples til en lader av og til.

Skriveøvelse.

  • iris3Akkurat nå holder jeg på med en friskrivingsøvelse, og skal skrive inn det som detter inn i hodet mitt, og har rettet opp feil etterpå.  Noe ustrukturert, men fikk lyst til å dele med dere. 🙂
  • Nå når du har fått god tid burde du skrive mer, sier en god venn til meg. Jeg traff han på Borgheim på Nøtterøy en dag. Jeg skrive mer? Hvorfor det liksom?

Jeg liker å skrive, men hvorfor skal folk gidde å lese det jeg skriver. Jeg må jo ha noe å skrive om. Hva slags tema skal jeg velge? Hva er det som opptar meg? Akkurat nå føler jeg at jeg er mest opptatt av at barnebarna mine ikke skal komme bort i noe som ikke er bra for dem. Ja, jeg tenker på dop, kriminalitet og slike fæle ting. Skulle gjerne sett den bestemora som ikke tenker slike tanker når det gjelder barnebarn.

Når jeg sitter og ser på nyheter og debattprogrammer får jeg inntrykk av at det er svært mange som ramler bort i en eller annen styggedom.

Egentlig er jeg blitt nesten allergisk ovenfor det som i dag blir betegnet som nyheter. For meg er det en orgie i elendighet.

Jeg bare undres: – Går det ikke an, litt oftere, å se det vakre som omgir oss? Senest i dag kjørte jeg ned fra Nøtterøy til Larvik hvor jeg i dag er bosatt. Jeg foretrekker å kjøre gamle E-18. Da kan jeg kjøre litt saktere, stoppe langs veien og beundre det vakre landskapet i Stokke.

Strålende ettermiddagssol over velholdte gårder innrammet av grønne jorder, gjør opplevelsen meget sterk. Sola skinner, det dampet fra jordene, for det har nylig regnet. Stemning er trolsk. Jeg stopper bilen, går ut av den og bare nyter. Nyter lukta av jord med grønt gras og blomster. Suset i trærne trigger hørselen, og enda flere vil være med i denne sanseopplevelsen. De små fjærkledde synger hvert med sitt nebb og gir fullstendig blanke i om noen synes det er fint, eller samstemt. Her kan musikkskribentene, kritikerne bare stikke pennen eller ipaden i lomma, og se seg om etter nye ofrer.

Nå venter jeg på en ny assosiasjon som forhåpenlig fører med seg en helt ny tanke fra en helt annen sammenheng. Det går da ikke an å skrive når tankene hopper sånn. Eller gjør det? Hvem har sagt at det ikke går an å sitte og skrive ord på et papir slik som jeg gjør nå. Hvorfor i hule heiteste skal det vare sammenheng bestandig?

Jeg sitter nå og venter på den neste tankerekken som faller inn i hodet mitt. Nå må den snart komme. Stresser jeg? – det kan se slik ut.

Er det tomt i hodet? Nei da, det er ikke det. Der kommer en hvit sky opp i horisonten. Hva vil den utvikle seg til montro – en okse, en eplehage eller et fantasidyr. Den utvikler seg ikke i det helte tatt. Den ble bare en flopp.

Tanker hva er nå det for noe? Tanker dukker opp i hodet mitt hele dagen. Mange av dem er morsomme. Enda flere er kreative. Noen ganger bobler jeg over av ideer, andre ganger er det idétørke.

-Nå er det ustrukturert og rotete kvinne. -Rot du Grethe, kanskje du trenger det, kanskje du trenger å få ryddet opp i alt det kaoset som har vært inne i deg fra den natten på Gumserød i november 1999.

Steinansikt.

20070516_0686Hun subber bortover veien. Langt der borte øyner hun en skikkelse. Hun ser seg om etter et sted å forsvinne, hun vil helst ikke ses , helst ikke snakke med noen. Panikken griper henne, inne i henne er det kaos, og hun holder det nesten ikke ut. Hun orker ikke å hilse på noen i dag. Heller ikke andre dager gjør hun det. Noen fluktmuligheter finnes ikke Hun tar på seg masken og stirrer framfor seg, med et blikk som kun rommer tomhet.

Han slentrer bortover veien og ser at det kommer et menneske gående. Han vet godt hvem hun er, for han her sett henne gå forbi hjemme og vet nøyaktig når på dagen hun går. Derfor passer han på henne, og har planlagt sin egen tur slik at han vil møte henne på den øde strekningen i dag. Han ser hun har det vondt. Kroppen hennes er sammensunket og det eneste som er oppreist er skuldrene, for de er nesten oppunder ørene hennes. I det de nærmer seg og møter hverandre prøver han å få blikk-kontakt, men hun bare stirrer tomt framfor seg.

Han snur seg…….

Banning.

Mor var sterkt imot banning. Datt det et lite bannord ut av meg, som kunne være så grovt som Søren, fikk jeg meg en ørefik. Jeg skjønte ikke det bestandig.IMG_9803 Far fikk heller ikke lov til å banne. Av og til lurer jeg på, om han satt og småbanna litt i skjulet for seg sjøl.

Det var godsrute på Nøtterøy den gangen jeg var barn. Øybuss sto for denne, og om somrene var det kjekke ungdommer med som hjelpegutter. Sjøl var jeg en 10 -12 år, og de store guttane så ikke meg. Allikevel blei  jeg skikkelig forelska en sommer, og han var bare så kjempekjekk. Mange år eldre enn meg var han også.

Han banna. I dag hadde det ikke blitt registrert en gang, men han sa Faen, også spytta han. Jeg synes det var så barskt. Også gikk han på en kjekk slentrende måte. Jeg tror nesten han var min første kjærlighet. Når jeg var aleine, etterlikna jeg han. Jeg gikk med en litt slentrende gange, kastet hodet bakover for å riste luggen på plass, spytta, og banna. Faen, sa jeg flere ganger etter hverandre. Jeg tenker med gru på hva som hadde hendt hvis mor hadde hørt meg. Da hadde det nok blitt månelyst, som hun pleide å si.

For ordens skyld. Jeg er absolutt enig med mor, banning er en uting, men jeg har aldri brukt så kontante metoder for å stoppe det.

Min indre stemme.

IMG_0296Noen ganger er den liten, tynn og nesten uhørlig. I det siste har den vært det. Egentlig har den vært helt borte til tider. Nå er den i ferd med å komme tilbake. Spe og forsiktig er den foreløpig.

Lurer på om den en gang vil komme tilbake i sin fulle kraft og fortelle meg hva jeg skal skrive. Fosse avgårde lik en springende bekk som akkurat har blitt fylt med friskt, kaldt smeltevann. Vann som presser seg på for å komme ut og fram, har det travelt og vil mye. Fargen er litt grå og uklart der vannet kaster seg fram over steinene. Bekken har tatt med seg mye grums på veien. Av og til løsner små steiner som flyttes vekk fra steder de har ligget i fred og ro lenge.

Når bekken nærmer seg havet, blir terrenget flatere. Da sakner farten av, og når bekken renner ut i havet roer den seg ned. Da har den kvittet seg med det meste av grumset. Det ligger ofte igjen på bunnen og klart og stille vann renner ut i havet.  Lurer forresten på hvorfor dette kom. Friskriving er artige greier. Kanskje det kan bli en hel elv. Med digre fossefall og store steiner som løsner. Da blir det virkelig fart i sakene.