Krutt-tønne

IMG_7943Egentlig er jeg det. Ei krutt-tønne. For det har jeg vært helt siden jeg var bitte liten. I familien gikk det frasagn om hvor lett antennelig  jeg var. Jeg trengte ikke lunte en gang sa de, for jeg var selvantennelig. Jeg husker jeg sto rett opp og ned  og spratt når jeg ikke fikk det som jeg ville, som broren og søstra mi sa. Kan hende de hadde rett. Den gangen. Stakkars den som blir ved deg var omkvedet da jeg kom opp i den alderen hvor det kunne bli aktuelt å skaffe seg en kjæreste, eller for dens saks skyld en ektemann.

Jeg tenner fremdeles , heldigvis ikke så ofte, og jeg blir så inderlig fyk forbaska eitrande sinna av og til at jeg slett ikke har godt av det.

Ellers er jeg stort sett blid.

Myelomatose.

høst 2011 Grethe Horn

Den siste uka har ført til en stor endring i livet mitt. En  dramatisk endring  som ser ut til å brakt skrivelysten tilbake til kroppen. Det siste året har det vært maling som har fylt mye av uka mi, og det har vært og kommer til å bli kjempegøy.

Jeg har tenkt noen dager på om jeg skal legge det at jeg er blitt syk ut på bloggen min, og kommet til at jeg gjør det. Det blir nok ikke så mye sykdomsprat, tror jeg. Her kommer det jeg har skrevet de siste dagene.

Myelomatose.

I går den 12- september 2012 fikk jeg denne diagnosen. På norsk kalles den populært eller upopulært beinmargskreft.

Jeg tar det pent som folk sier, for jeg har i grunnen bestandig tenkt at når så mange andre skal få kreft så hvorfor ikke meg.

Derfor har jeg sovet veldig godt i natt og er foreløpig ved godt mot.  Jeg skjønte jo at det var noe galt,  for jeg orket så lite det siste året.  Nå i august var det noen merkelige verdier på blodprøvene mine. Hanne , legen min rekvirerte en undersøkelse på medisinsk poliklinikk i Tønsberg.  Ut i fra resultatene på blodprøven fikk jeg time  til beinmargsbiopsi på mandag, og allerede tirsdag ble jeg innkalt til samtale på onsdag, og ble anbefalt å ta med ledsager. Her går det unna.

Natt til i går sov jeg merkelig nok også godt , så godt at jeg lurer på om det er noe galt med følelseslivet mitt også.

Det var veldig godt at Tor ble med til sykehuset. Jeg tror nok han og alle de som er rundt meg og som er glad i meg har det verre enn meg. Det er bare sånn. Sjøl så vet jeg hvordan jeg har det. Det gjør ikke de. Dessuten blir de redde. Redde for at jeg skal dø. Det skal jeg jo også en gang, men som alle andre så vet vi ikke når.

Det har vært mange gode tilbakemeldinger. Jeg lurte lenge på tirsdag om jeg skulle informere Tanja og Ingalill om innkallingen. Til slutt gjorde jeg det, for å forberede dem litt. Grunnen til dette var at de ikke skulle få kjempesjokk i går. Klart de gjorde det , for det er skremmende når en av dem du er glad i får kreft.

Torsdag 13 september

I dag dro Tor forresten til Mjølkerød i Sverige for å spille golf. Turen har vært planlagt lenge, og han lurte på å melde seg av. Hvorfor skulle han det, min situasjon er den samme i dag som før. Imidlertid må vi avbestille turen til Seefeld i Tirol som vi har gledet oss veldig til. Jeg skal jo gjennom en cellegiftkur og ble frarådet  å reise. Det er ingen som vet hvordan jeg kommer til å reagere på cellegiften.

Nå begynner jeg å bli kaffetørst, og går ned og lager meg kaffe. Gleder meg til Tanja kommer snart. Dessuten skal jeg være hos Hanne lege  kvart på ti. Det er i forbindelse med slanking, men jeg tenker ikke på det akkurat nå , sjøl om jeg ikke har tenkt å legge på meg igjen. Tanja og jeg var i Stavern gikk på kafe og etterpå kjøpte vi bukser og noen topper. Busdagspresanger for hun blir 45 år den 17. Tilbake i Larvik dro vi innom Verket, og der fikk jeg mange gode klemmer. Dessuten var det greit å få overstått det første møtet. De fikk jo en overraskelse de også.

I dag er det lørdag 15- september, og jeg har levd et par dager med kreft. Det er i grunnen rart hvor lite jeg bryr meg om det – i allefall akkurat nå. Cellegiftbehandlingen gir meg foreløpig ingen plager. Hvis det blir noen å får jeg ta dem når de kommer. Akkurat nå har jeg litt tid til å skrive før vi drar til Havna. Det skal bli koselig.

Seinere i dag kommer Eirik og skal koble strøm til varmepumpa vår. Han skulle ta med seg Silje, og jeg gleder meg til å hilse på henne. Ellers er jeg veldig glad for at Tor og jeg fikk pusset vinduene i går. Han tok av sprossene, vasket den og satte dem på igjen. Jeg pusset vinduet. Grei arbeidsfordeling. I tillegg ble det så koselig å se at det er fint vær ute.

Søndag 16. Sep.

Det ble ikke mer skriving i går. Eirik og Silje kom på besøk, og det ble et svært hyggelig besøk. Eirik koplet strøm på varmepumpa, og fikk lagt opp ei taklampe på soverommet. Ellers spiste vi lunsj sammen. Kjempekoselig. Etterpå spurte jeg Silje om jeg kunne ta noen bilder av henne, jeg brukte naturlig lys, og det ble noen fine. Hun ble fornøyd med noen sjøl også.

I dag klokka 12 skal jeg på røntgen på Larvik Sykehus. Det er pussig å få time på en søndag, men det hastet jo litt . Jeg er jo litt spent på om det er noe spredning til skjelettet, og håper jo ikke det.  Jeg får vel krefter på en eller annen måte til å takle det også. Foreløpig har det gått veldig bra, for jeg har nok fått en god porsjon med styrke av de tøffe opplevelsene jeg har hatt i livet. Samtidig har  alle de gode opplevelsene jeg har med masse gode mennesker rundt meg  også gjort sitt til at jeg takler vanskelige ting.

Nå skal jeg rydde litt rundt meg. Jeg føler at jeg trenger mere orden rundt meg enn tidligere. Det er nok fordi det er litt kaotisk inne i meg vil jeg tro.

10. desember

 Isfontene på Nobelprisutdelingsdagen,  og en dag til ettertanke.

En gang syntes jeg det var stor stas å se på Nobelprisutdelingen. Det hendte til og med at jeg pyntet meg og satte meg foran TV-en.  I år har jeg ikke fulgt med. Det blir for vanskelig, og  jeg skjønner hvorfor. hvorfor.   Mest sannsynlig har det noe med hvordan tolkingen av Alfred Nobels ønsker har blitt tolket de siste årene.

Jeg kopierer en utskrift av Alfred Nobels testamente:

Öfver hela min återstående realiserbara förmögenhet förfogas på följande sätt: kapitalet, af utredningsmännen realiserade till säkra värdepapper, skall utgöra en fond, hvars ränta årligen utdelas som prisbelöning åt dem, som under det förlupne året hafva gjort menskligheten den största nytta.

Räntan delas i fem lika delar som tillfalla:

en del den som inom fysikens område har gjort den vigtigaste upptäckt eller uppfinning;

en del den som har gjort den vigtigaste kemiska upptäck eller förbättring;

 en del den som har gjort den vigtigaste upptäckt inom fysiologiens eller medicinens domän;

 en del den som inom litteraturen har producerat det utmärktaste i idealisk rigtning;

 och en del åt den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.

Deretter står det hvilke instanser som skal stå for utdeling av prisene.

Jeg har etter fattig evne prøvd å forstå hvordan det går an å tolke testamentet på de måtene Nobelkomiteen har gjort de siste årene.    For det første står det at Særlig i år synes jeg det er pinlig, og jeg var ikke  sikker i fjor heller. Obama var jo knapt begynt i embedet sitt. Prisen skal være til den som under det året som gikk gjorde menneskeheten den største nytte.  Det gjelder samtlige priser. Videre heter det  at den som skal få Fredsprisen er den som har virkat mest eller best for folkenes forbrødring og avskaffelse eller minsking av stående armeer og danning og spredning (utbredelse) av fredskongresser. Jeg vet at verden har forandret seg og at å tolke dette bokstavelig  nok ikke lar seg gjøre i dag.  Allikevel synes jeg komiteen går for langt vekk fra den opprinnelige tanken til Alfred Nobel.

Enighet om hvem som skal ha prisen kommer aldri til å oppnås, men av og til føler jeg som den blir brukt som en provokasjonspris.Det som bekymrer meg er at jeg ikke er så stolt over å være norsk akkurat nå. Jeg var det før.

St. Hansdag = Handelens dag i Larvik

Jeg tenker på at i dag, den 24. juni, er det Handelens dag i Larvik, og  jeg føler det som en skikkelig provokasjon. For ikke så veldig mange år siden var St. Hansdag fridag i de tre søndre Vestfoldbyene  Tønsberg , Sandefjord og Horten. Fridagen var også innarbeidet i kommunale arbeidsavtaler. I Larvik, og så vidt jeg vet også i resten av Sydfylket,  var det  kjøpmann Albert Bøe som var den første som brøt fridagstradisjonen ved å holde forretningen sin  oppe St. Hansdagen. Han ble bøtelagt, men tjente så mye penger at han gladelig betalte boten i følge folk som bor i byen.
Det er trist å se at de som har som  mål å tjene mest mulig penger går i bresjen for å slette tradisjoner som er laget for folk flest. Det som er rart er at vi hadde råd til å gi folk fri den gangen vi ikke hadde så god råd. Et paradoks?

 I samme momentet tenker jeg også på at det er forretningsfolk som skaper nye tradisjoner som Halloween og Valentinsdagen. Dette er dager som egentlig aldri har hatt noen betydning i Norge- før forretningsfolk tok fatt i dem og «luktet penger». Det var dagens «lille» utblåsing.

Askestopp for Ryanair.

Siden søndag kveld har jeg tilbrakt dagene og nettene på Nøtterøy. Jeg er her som standinmamma for 4 barnebarn. Foreldrene dro til Edinburg torsdagskveld og skulle ha en hyggelig langhelg i Edinburg sammen med gode venner. Oval helg heter det visst, men nå er helga blitt temmelig utstrukket. I morgen er det ei uke siden de dro, og fortvilelsen og frustrasjonen hos de reisende begynner å bli svært omfattende. Sjøl har jeg det bra.

Nå sitter jeg ved min gamle laptop her på Nøtterøy og funderer over kundebehandlingen til Ryanair.  Helgen har nå vart snart en uke, og ennå vet de ikke når det kommer hjem. Det virker som om Ryan Air ikke vil snakke med kundene sine. De er blant mange tusen som sitter fast etter eller annet sted. Fly var ombooket  til i dag, men nå er dette kansellert, for flyselskapet vil prioritere andre flyvinger. Jeg skjønner at  det er vanskelig, for ikke å si umulig å tilfredstille alle, men det er ikke første gang jeg opplever at dette selskapet er vanskelig å ha med å gjøre. I fjor dro en venn av meg til Polen. Da de skulle reise tilbake, fikk de beskjed om at flyet var kansellert, og ordne  med returreise måtte de gjøre sjøl.

Nå har jeg hørt at de kommer hjem på  fredag, og det er jo godt at de  har fått et tidspunkt :-). Det er bra det ordner seg.

Hundelufteren.

Jeg står ved kjøkkenbenken og skuer ut i finværet, for i dag er det endelig en morgen med sol. Lenge siden sist nå. Jeg nyter synet, og snøkrystallene glitrer vakkert i solskinnet på den andre sida av gata. En av de daglige hundelufterne går forbi, og i dag har hun to hunder. – Hun lufter nok hunden for noen som er på jobben, tenker jeg.  Så snill hun er.  Godtankene om dama gjør det godt i kroppen min, men stemningen skal snart forandre seg.

 Dama stopper opp, og begge hundene krøker ryggen på den karakteristiske måten hunder gjør når de skal gjøre fra seg. Deretter gjør de sitt fornødne tett inntil brøytekanten.  – Synkronbæsjing, tenker jeg. Så greit. Da kan hun jo ta opp alt på en gang. Derfor blir jeg ganske paff da dama  kikker seg rundt til alle kanter, krøker seg sammen, som vil vel alle gjør når vi har dårlig samvittighet  og sparker snøen over hundenes etterlatenskaper.

Sinnsstemningen hos undertegnede forandrer seg i løpet av et øyeblikk. Det brygger opp til tordenvær, og jeg farer ut i gangen med den tanken i hodet, at nå skal hun sannelig få høre. Heldigvis er det noen skritt til utgangsdøra, og i løpet av disse sekundene besinner jeg meg. Jeg vet at jeg angrer så inderlig etterpå, hvis jeg har lirt av meg ord når jeg er sinna. Derfor åpner jeg aldri døra. Jeg går tilbake til kjøkkenet og står og ser på henne der hun går videre bortover gata. Blid er jeg ikke.

Vi sitter ved frokostbordet når hun kommer tilbake igjen. En plutselig innskytelse sier at jeg kanskje burde tilby henne en hundepose eller to slik at hun kan ta opp etter hundene.  Jeg har hundeposer liggende, for det hender ofte jeg tar opp hundemøkk som blir liggende igjen på fortauet utenfor huset vårt. På nytt er jeg på vei ut, men stanser igjen da jeg kommer ut i gangen. Motet svikter, for det kan jo hende hun ikke hadde til hensikt å ta opp det som ble liggende igjen etter hundene, og da ville det blitt pinlig for henne.

Derfor sitter jeg her nå, skriver ut tankene mine, lurer litt på om jeg er feig fordi jeg ikke sa noe til henne. Når jeg tenker godt etter, er jeg glad for at jeg ikke slapp furien løs. Års erfaring har lært meg, at er det noe jeg angrer på her i verden, så er det det jeg kaller ukontrollert utblåsning.

Jeg får heller ta med meg posene ut og ta opp det jeg finner når snøen smelter. For til våren, når det blir bart, blir plutselig bikkjemøkka vårt problem. Da er de vi huseierne som er pliktige til å rydde fortauet vårt, og da er det vi som får kjeften hvis det ligger noe på fortauene.

Allikevel kommer jeg aldri til å forstå hundeeiere som ikke kan ta opp det hundene deres legger fra seg.