Opplading.

CIMG3641Mobilen min sto til lading for en time siden. Akkurat nå satte Tor sin mobil til lading.  Tannbørsten blunker muntert rødt til meg, og sier fra at den også trenger lading. For noen timer var det Ipaden som begynte å suge til seg ny energi fra laderen. Masse av det vi har i huset får nytt liv når det blir satt til lading og holder det gående til ny lading er nødvendig.  Tenk om jeg kunne koples til en lader av og til.

Min indre stemme.

IMG_0296Noen ganger er den liten, tynn og nesten uhørlig. I det siste har den vært det. Egentlig har den vært helt borte til tider. Nå er den i ferd med å komme tilbake. Spe og forsiktig er den foreløpig.

Lurer på om den en gang vil komme tilbake i sin fulle kraft og fortelle meg hva jeg skal skrive. Fosse avgårde lik en springende bekk som akkurat har blitt fylt med friskt, kaldt smeltevann. Vann som presser seg på for å komme ut og fram, har det travelt og vil mye. Fargen er litt grå og uklart der vannet kaster seg fram over steinene. Bekken har tatt med seg mye grums på veien. Av og til løsner små steiner som flyttes vekk fra steder de har ligget i fred og ro lenge.

Når bekken nærmer seg havet, blir terrenget flatere. Da sakner farten av, og når bekken renner ut i havet roer den seg ned. Da har den kvittet seg med det meste av grumset. Det ligger ofte igjen på bunnen og klart og stille vann renner ut i havet.  Lurer forresten på hvorfor dette kom. Friskriving er artige greier. Kanskje det kan bli en hel elv. Med digre fossefall og store steiner som løsner. Da blir det virkelig fart i sakene.

I gang igjen.

IMG_5191I gang igjen. Rar overskrift kanskje, men vi er blitt enige om at vi skal forsøke på nytt bloggen min og jeg. Det er jeg som har frika ut og vært utro. Og min kjære blogg har vært trofast og bare ventet. Litt besøk har hun jo hatt. Det ser jeg på statistikken, og det er jeg glad for, for da har hun vel ikke følt seg helt forlatt.

Jeg fant meg en annen dille kan jeg vel si, og den har opptatt ganske mye av tida mi de siste par årene. Jeg begynte å male bilder,  og ble utro med malekosten. En eller annen form for altoppslukende  malinginteresse må det ha vært, for interessen bare flyttet inn i kroppen min og slukte meg med hud og hår. Av og til  malte jeg mye. Dessverre  stopper  sykdommen den helt store utfoldelsen. Mye av tida har jeg brukt  på å lære meg maleteknikker av ymse slag, og bloggen ble bare dårlig samvittighet. Det har vel blitt ca femti bilder på to og et halvt år.  Jeg legger ved et maleri. Det har vært kjempegøy, men jeg kjenner at skrivingen står mitt hjerte nærmest.

Det var Maiken mitt eldste barnebarn  som fikk meg i gang igjen. Jeg  lover meg sjøl at jeg skal skrive mer. Takk for at du setter meg i gang Maiken. Jeg gleder meg til å skrive igjen.

En liten utblåsning.

CIMG3830

Bildet er malt av Grethe Horn

Jeg pleier ikke å legge ut tunge ting, og akkurat i skrivende stund har jeg heller ikke bestemt meg om jeg skal legge ut dette innlegget. Er litt redd for å skremme folk og gjøre dem triste. Jeg har det jo så veldig bra, men noen ganger butter det imot også her i gården.

Jeg føler meg  litt oppgitt i dag. Akkurat nå føler jeg at myelomatosen og kreftbehandlingen blir vanskelig å takle. I morgen er det mest sannsynlig annerledes. Siden 12. september har jeg tatt cellegift hver dag, og hver 6. uke har jeg hatt  fire dagers hestekur med tre forskjellige cellegifter. Det som er fint er at jeg responderer bra på cellegiften og  og kreften blir holdt i sjakk. Det som ikke er fullt så morsomt er at gifta også tar knekken på immunforsvaret mitt, og jeg blir svært mottakelig for smitte. Det er nå så lavt at legen frarådet meg sterkt fra å reise på tur  til Smøgen, noe vi hadde gleda oss veldig til. Denne gangen klarte ikke kroppen å innhente seg noe på de seks ukene, og hestekurbehandligen må utsettes. Det  jeg synes er tungt er så snart immunforsvaret kommer opp på et nivå hvor mer cellegift kan gis så er det ny behandling som tar begge deler, både kreften og immunforsvaret. Jeg føler meg jo ikke dårlig, litt slapp kanskje, men ellers har jeg det bra.

Du må ta deg sammen.

B0012557Jeg har gått og lurt litt på dette utrykket ei stund, for jeg synes det er så merkelig. Egentlig er det helt meningsløst for meg har jeg kommet til.

Jeg har sett på hvert enkelt ord- du må ta deg sammen. Jeg har stilt meg foran speilet -helt naken og beskuet min kropp, og funnet ut at egentlig er jeg ganske sammen, pakket inn av hud. Riktignok  buler og tyter det litt ut både her og der på steder hvor det ikke tøyt og bulte ut før, men også dette er pakket inn i hud. Derfor kan det ikke være dette som er ment. At ekstremiteter som armer og bein stikker ut fra kroppen trodde jeg også kunne være feil, men vi er jo skapt på denne måten, Sjøl om jeg har rullet meg sammen til ball blei det jo en svært unaturlig situasjonå leve i. Da følte jeg som om jeg hadde tatt meg sammen. Jeg  ventet folk den dagen og fant ut at å ta imot gjester sammenrullet bød på problemer.
Det må være hodet tenkte jeg da. Det må være hodet som skal brukes når jeg skal ta meg sammen. Og plutselig skjønte jeg at her er løsningen.  Det er jo bare å si til seg sjøl at nå må du ta deg sammen. Deretter ordner det meste seg.

Hver gang vi møtes.

CIMG0786-1Latteren sitter løst. Raske replikker suser gjennom lufta og pareres treffende og muntert. Asjettene er fylt med Napoleonskaker, grove rundstykker og bløtkake. Alt ettersom hva den enkelte foretrekker en lørdags formiddag. Også skal vi ha kaffe, med påfyll.

Vennegjengen møtes på bakeriet i Havna, eller Nevlunghavn Bakeri & Conditori som det heter offisielt, hver lørdag klokka halv ti, hele året rundt. Ikke presis halv ti, men sånn ca. Førstemann ordner bord. Når vi er fulltallige er vi elleve, og det er vi ofte. Selv er vi som nybegynnere å regne med åtte års fartstid. De andre har møtt hverandre i seksten år. Rart at vi ikke slipper opp for samtaleemner. Som oftest dukker det opp et eller annet. De store verdensproblemene blir ikke løst, men absolutt drøftet.

Som regel  drøftes innenriks- og lokale problemer.  Sist vi var der,  kom samtalen inn på hvorvidt det var lurt å stikke begge hendene inn i kjeften på en tretti kilos breiflabb. Bare får å få den over båtripa.  Kvinnefløyen karakteriserte handlingen som galskap og det reine skjære sprøyt. Mannfolka viste større forståelse for handlingen, og gav uttrykk for at de kanskje kunne gjort det samme.

CIMG0770Et annet viktig tema som blir grundig behandlet hver sommer er sommergjestenes påkledning. Eller kanskje det er rettere å si sommergjestenes manglende påkledning. Det er stor enighet om at det ikke er svært behagelig å ha en svett, dissende, naken mage klint tett inntil seg i køen. For kø er det nesten bestandig om sommeren – på bakeriet – i Havna. Eller at svette rumper, mager og lår skumper bort i maten vi skal spise. Vi er skjønt enige om at folk bør kle på seg litt når de skal inn på bakeriet. I denne sammenhengen er vi svært gammeldagse. Samtidig vil jeg  yte sommergjestene den rettferdighet å si, at det også er mange av dem som er påkledt.

Selvfølgelig er det også her rom for dissens. Våre kjære menn fnyser ikke fullt så sterkt i barten når ei snerten snelle iført  nesten ingenting smyger seg inn  mellom dem i køen. Det har til og med forekommet at de smiler.

Uforståelig synes jeg. Hvor blir det av konsekvensen i holdningene?

Det er tid for påfyll -av kaffe. En av de trivelige, blide, hjelpsomme ansatte kommer smilende med kanna og spør om vi vil ha mer kaffe. Det vil vi.  Noen ganger må vi hente sjøl, for det er svært travelt til tider.

Jeg vil også få nevne en ting til som jeg setter pris på ved bakeriet i Havna. Den hyggelige betjeningen har et motto trykket på brystet av T- skjortene sine :

Kom som en gjest- reis som en venn.

Vi både kommer og reiser som venner. En rød rose med takk til Wenche, Arild, Erik, Atle og alle dere som arbeider på bakeriet i Havna. Dere gjør det meget trivelig for oss, og bidrar til at vi alltid kommer tilbake.

Morgenstund har gull i munn

ble1I dag var jeg tidlig våken. Litt før sju slo jeg mine vakre blå øyne opp , viftet litt med øynefransene, og kjente at nå hadde jeg sannelig sovet lenge nok. Jeg spratt ut av senga og trippet lett og lekent ut på badet.  Der strekte jeg min smekre lille kropp og gjorde de bøy og tøyninger kroppen trenger for å holde seg ung og lekker. Deretter var det en lang og deilig dusj som sto for tur. Det er bare nydelig å kjenne hvor behagelig det er, når godt og varmt vann sildrer nedover hele seg. Jeg frotterte hele kroppen min så din ble rød og varm, og smørte meg inn med deilig krem. Skal si jeg føler meg  priviligert som har tid til dette om morgenen. Min kjære stakk hodet inn badedøren og sa med sin gode varme stemme:  Jeg stikker ned og setter på kaffen elskede.

Når jeg nå sitter her og ser på hva jeg akkurat har skrevet lurer jeg litt på om jeg har drømt for nå er jeg stuptrøtt, men det dufter kaffe  i huset.