Banning.

Mor var sterkt imot banning. Datt det et lite bannord ut av meg, som kunne være så grovt som Søren, fikk jeg meg en ørefik. Jeg skjønte ikke det bestandig.IMG_9803 Far fikk heller ikke lov til å banne. Av og til lurer jeg på, om han satt og småbanna litt i skjulet for seg sjøl.

Det var godsrute på Nøtterøy den gangen jeg var barn. Øybuss sto for denne, og om somrene var det kjekke ungdommer med som hjelpegutter. Sjøl var jeg en 10 -12 år, og de store guttane så ikke meg. Allikevel blei  jeg skikkelig forelska en sommer, og han var bare så kjempekjekk. Mange år eldre enn meg var han også.

Han banna. I dag hadde det ikke blitt registrert en gang, men han sa Faen, også spytta han. Jeg synes det var så barskt. Også gikk han på en kjekk slentrende måte. Jeg tror nesten han var min første kjærlighet. Når jeg var aleine, etterlikna jeg han. Jeg gikk med en litt slentrende gange, kastet hodet bakover for å riste luggen på plass, spytta, og banna. Faen, sa jeg flere ganger etter hverandre. Jeg tenker med gru på hva som hadde hendt hvis mor hadde hørt meg. Da hadde det nok blitt månelyst, som hun pleide å si.

For ordens skyld. Jeg er absolutt enig med mor, banning er en uting, men jeg har aldri brukt så kontante metoder for å stoppe det.

En tanke om “Banning.

  1. Enig med deg….. Banning er en uting, og jeg synes det har «utartet» i media & overalt.
    – Ungene fikk tidlig høre/lære, at «å banne», det gjør man ikke. Det ble innprentet……»verbalt» 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s