Utsikt fra mitt vindu

boker2Jeg sitter på min vante plass ved datamaskinen  og ser utover trærne i hagen min. Solen er i ferd med å gå ned, og hagen har fått det fantastiske lyset som bare kan oppleves en maikveld da alt som skal vokse og gro spretter så det nesten kan høres. Det er en fryd å se hvor grønt det er blitt i dag, og jeg er takknemlig for at jeg får oppleve dette. Trærne er nå i ferd med å pynte seg  til vårfest. Bøketreet til venstre er lysegrønt. Det finnes nesten ikke noe tre som har så lyse og  grønne blader som bøketreet, bortsett fra lønnen da, som også er i ferd med  ikle seg vårdrakten. Almetreet midt i mot er mer forsiktig. Kanskje hun er redd for at frosten skal komme og ødelegge vårstasen. Hun venter nok noen dager til med å bre ut bladene sine. Men blir det varmere lar hun seg nok rive med hun også. Her sitter jeg altså og skuer utover en vidunderlig lysegrønn verden. Jeg talte akkurat hvor mange tresorter jeg kan se fra plassen min uten å lette på rompa. – Det er åtte. Hvis jeg letter på rompa ser jeg elleve. Når jeg både letter på rompa og strekker på halsen på en gang ser jeg fjorten forskjellige trær og busker. Kan man ha det bedre?

Usynlig.

gult nav1

I dag har jeg vært usynlig. Helt eller nesten usynlig.  I hvert fall fikk jeg den følelsen. Jeg skulle ut og kjøpe  en boks maling.

I den første forretningen jeg kom inn i sto det en mann bak disken. Han kikket så vidt opp da jeg kom inn, og fortsatte å trykke på en kalkulator – hilste ikke. Jeg sto og ventet en stund, og håpet han snart ble ferdig. Mens jeg sto der kom en annen av ekspeditørene, så på meg trodde jeg, men heller ikke han hilste. Han bare hentet en ting og forsvant igjen. Jeg ser ikke bort i fra at han var opptatt med en annen kunde, men fyren kunne jo hilst. Jeg har handlet der i årevis. Siden ingen av dem så ut til å bry seg om meg, gikk jeg stille og rolig ut igjen. Lurte forresten på om jeg skulle skremt han bak disken litt.

Fordi det det er flust med malerbutikker i Larvik, kjørte jeg  videre  og tenkte at jeg prøver igjen. Jeg stoppet utenfor en butikk, parkerte og gikk inn. En ekspeditør var opptatt med kunder. Utenfor sto det to ansatte da jeg kom. Jeg gikk bort til disken, for jeg regnet med de som sto utenfor kom inn snart. En av dem gjorde også det, og hadde hadde med seg en del av et hagemøbel som han begynte å fikse på. Jeg ble oversett igjen. Etter en stund kom en ny  kunde inn i butikken. Han ble ekspedert umiddelbart, og jeg tuslet på ny ut. Nå var jeg ganske sikker på at jeg var usynlig.

Alle gode ting er tre har jeg hørt. Mitt tredje forsøk  ga resultater. Jeg var så vidt kommet innenfor døra da jeg ble møtt av ei smilende ung dame, som spurte om hun kunne hjelpe meg med noe. Selvfølgelig kunne hun det.  Jeg fikk kjøpt malingen min, og flugret ut av døren. Så var jeg altså ikke usynlig allikevel.

Nytt toppbilde.


B0006047
Jeg har valgt nytt toppbilde på bloggen min og dette bildet er valgt med omhu.  Bølgen  i sin fulle kraft søker mot land på Mølen. Den er i ferd med å reise seg til sitt maksimale, før den presser seg mer fram med toppen først, slår krøll på seg og fosser inn mot rullesteinene  Noen sekunder etter er all futten gått ut av den, og den nøler litt før den liksom trekker seg flau tilbake og gjemmer seg  blant det andre vannet igjen. Noen meter bak kommer det en ny friskus. Også den er barsk, framstormende og skaper vibrasjoner inne i tilskueren som denne gangen er meg. Også den faller raskt til ro etter den har skylt over steinene. Slik holder de på bølgene – i timer, dager, år, titusener av år holder de på.  De har skapt det landskapet her ved kysten som jeg er så veldig glad i. Bølgene og isen. Noen ganger da bølgene ikke har hjelp av vinden hviler de. Kanskje bare lager de en liten skvulpelyd mot stranden. Det er også godt å oppleve.

morgenmake

I gang igjen.

IMG_5191I gang igjen. Rar overskrift kanskje, men vi er blitt enige om at vi skal forsøke på nytt bloggen min og jeg. Det er jeg som har frika ut og vært utro. Og min kjære blogg har vært trofast og bare ventet. Litt besøk har hun jo hatt. Det ser jeg på statistikken, og det er jeg glad for, for da har hun vel ikke følt seg helt forlatt.

Jeg fant meg en annen dille kan jeg vel si, og den har opptatt ganske mye av tida mi de siste par årene. Jeg begynte å male bilder,  og ble utro med malekosten. En eller annen form for altoppslukende  malinginteresse må det ha vært, for interessen bare flyttet inn i kroppen min og slukte meg med hud og hår. Av og til  malte jeg mye. Dessverre  stopper  sykdommen den helt store utfoldelsen. Mye av tida har jeg brukt  på å lære meg maleteknikker av ymse slag, og bloggen ble bare dårlig samvittighet. Det har vel blitt ca femti bilder på to og et halvt år.  Jeg legger ved et maleri. Det har vært kjempegøy, men jeg kjenner at skrivingen står mitt hjerte nærmest.

Det var Maiken mitt eldste barnebarn  som fikk meg i gang igjen. Jeg  lover meg sjøl at jeg skal skrive mer. Takk for at du setter meg i gang Maiken. Jeg gleder meg til å skrive igjen.