Vinterlek på Strengsdalsvannet.

Jacob Paulsen 1948

Min far Jacob Paulsen i god driv. Bildet er fra 1948, og det ble arrangert skøyteløp med tilskuere.

I slutten av november og begynnelsen av desember begynte vii Strengsdal å vise stor interesse for temperaturen og været. Gradestokken ble stadig gransket, og vi begynte å høre på værmeldingen  på radioen. Vi ønsket oss kaldt klart vær, for det betydde skøyteis.

Stor  var gleden den morgenen vi våknet og så at vannet hadde ”lagt seg” . Vi hadde full oversikt til vannet fra kjøkkenvinduet, og den tynne isskorpa  ble konstatert med en gang det lysnet. Nå håpet vi bare på kaldt vær noen dagen framover. Snø ønsket vi ikke, for da var skøytesesongen spolert. Det aller beste var mange kuldegrader hele døgnet i en tre – fire dager.

Vi som bodde i nærheten av vannet hadde strenge regler for når vi fikk lov til å gå på isen. Derfor  fikk vi ikke sette våre bein i nærheten av vannet en gang, før en voksen hadde kontrollert isens tykkelse. Som regel var det far, Jacob Paulsen som gjorde den jobben. Han var sjøl vokst opp ved vannet, hadde vært og var en meget habil skøyteløper. Derfor tror jeg han gledet seg like mye som oss til å starte skøytesesongen, men han tok ingen sjanser på å slippe oss utpå isen for tidlig.

I de dagene vi ventet på at isen skulle bli sikker var det noe vi var redde for, og det var at noen skulle hive stein  på isen før den  frøs. Stein som var frosset fast i isen likte vi dårlig. Dessuten var den farlig. Mange var det som kjørte skøyta i stein og fikk et ublidt møte med isen.

Endelig lå stålisen der speilblank og hard. Krystallklar var den.  Ingen ting kunne måle seg med den første dagen vi gikk på skøyter på Strengsdalsvannet, og vi brukte dagene godt.  Om kvelden verket leggene etter uvante muskelbevegelser, men det brydde vi oss lite om. Skøytesesongen ble som regel kort, og vi håpet på en snøfri forvinter slik at vi kunne benytte skøytene så lenge som mulig. Når snøen kom, så var det bare en kort periode  vi kunne klare å skyfle vekk snøen, Deretter måtte vi gi oss, for snøen ble for dyp.

oddalfPå 1960 tallet endret dette seg radikalt. Et par driftige karer Odd Fjelldal fra Strengsdal og Alf M. Johannessen fra Engås, gikk i bresjen for å få kommunen til å sette opp stolper med flomlys ved Strengsdalvannet. De lyktes, og det ble montert  store lyskastere. Dette medførte at isen kunne brukes etter det ble mørkt om ettermiddagen. Seinere kom det enda en forbedring med hensyn til hvor lenge det var mulig å bruke isen før den snødde igjen. Da isen ble sterk nok, ble det  brøytet baner med traktor.  Banene ble også sprøytet med vann  og de samme karene sto også   i spissen for mange skøyteløp som ble arrangert der  på 1960 tallet.

Da jeg gikk på skøyter på Strengsdalsvannet på 1950 tallet, var det en gutt  vi beundret stort, det var Fred Anton Maier. Han gikk så lett og elegant bortover isen, med lange glidende tak, også hadde han skøytetrikot. Å, som vi beundra han., Og de voksne karene sa at den gutten blir det noe stort av. Jeg kommer aldri til å glemme en gang Fred Anton tok seg tid til å hjelpe meg med skøytene. Jeg hadde krøllskøyter med reimer, og de var ikke helt enkle å få satt fast. Tenk at den store gutten tok seg tid til å hjelpe ei lita jente som meg. Først da jeg var 13-14 år fikk jeg støvleskøyter. De blei kjøpt store for at jeg skulle ha noe å vokse i, og jeg har ikke vokst inn i dem ennå, men det er god plass  til en del par sokker, så jeg fryser i all fall ikke på beina.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s