Julebukker.

Julebukker på Brattås 2003. Bildet er tatt 28. desember. Altså akkurat 9 år i dag.

Jeg savner julebukkene. Hvor er det blitt av dem, disse små  og store utkledde som sto med plastpose i handa og sang julesanger. Romjula var tida for å få besøk av julebukker. Jeg gjorde alltid klart noe ekstra i romjula i tilfelle det skulle  dukke opp noen som var ute etter litt smågodt.  Noen av de siste jeg så var på Brattås på  Nøtterøy for 9 år siden. Det var også noen i Skogveien for et par år siden , men de fikk jeg ikke tatt bilde av. De kom med røde kinn, blide ansikter og sang  julesanger. De var lett kjennelige, og de gjorde meg glade for  jeg hadde ikke sett julebukker siden mine egne barn gikk for ganske så mange år siden.

I min barndom gledet jeg meg veldig til romjulsdagene, for da skulle vi gå julebukk. Det var julas største forlystelse for mitt vedkommende. Det stemmer nok ikke helt, for mens jeg sitter her og skriver,  dukker det som virkelig sto som høydepunktet fram i bevisstheten, men det får vente til ut på nyåret.

Som sagt, da juledagene var over var det tid for å treffe venner igjen. Sjøl om det var hyggelig i julas selskaper så jeg alltid fram til å treffe jevnaldrende igjen. Født attpåklatt som jeg var, tilbrakte jeg stort sett juledagene sammen med voksne folk. Da var det fint å besøke noen som hadde bøker i hylla.  Leselysten var stor, og særlig Brødrene Grimms eventyr  vakte grøss og gru i en liten skrott. Et annet sted sto gamle Hardybøker. Der gikk det også an å være.

Når vi skulle gå julebukk måtte vi kle oss ut, og  for å kle  oss ut brukte vi det vi hadde i hjemmet.   Antrekket besto som oftest av noen store dressjakker som rakk oss godt ned på leggen,  og skinnluer, skjerf og  oppbrettede bukser gjorde forvandlingen komplett. Da vi ble litt eldre kunne det nok dukke opp ei gammel kåpe fra et eller annet loft. Noen fikk til og med låne gamle hatter. Også sixpence da, for de fantes i mange hjem. Litt sot i ansiktet var også ganske vanlig. Ei snill storesøster kunne kanskje bidra med litt rødt på lepper og i kinn, men som regel hadde ikke hun mer enn hun trengte til eget bruk. Noen var så heldig å ha julemasker, men hos meg hadde vi ikke penger til det.  Jeg kan ikke huske vi hadde med oss noe å ha ting i. Folk hadde ikke så veldig mye på midten av 1950 tallet. Det vi fikk puttet vi i lomma, og noen ganger ble vi budt ei kake som vi spiste inne. Det jeg husker som mest spennende var at folk ikke skulle kjenne oss igjen. Derfor var det om å gjøre å bli så ukjennelig som mulig. Folk hjalp oss veldig i denne sammenhengen med å spørre: – Hvem kan dette være da, og naive som vi var trodde vi selvfølgelig at vi hadde lurt dem.

Noen som virkelig klarte å lure folk var onkelen min (fars eldste bror) og kona hans.  I mine øyne var de gamle ca 40 år tenker jeg, da de gikk julebukk. Da husker jeg, at det ble snakket lenge om hvem de to voksne julebukkene kunne være. Samtidig ble de berømmet for hvor fine de var.  Da de kom innom oss på kvelden var de ganske lystige, for de hadde blitt bedt inn flere steder blitt servert både kaker og litt til.

Som sagt savner jeg julebukkene. Julebukktradisjonen var ikke skapt av handelsstanden, og tradisjonen bygger på at man tager hva man haver. Kan det være derfor den er i ferd med å dø ut. – Fordi ingen tjener noe på den.

Den som hadde vært fire år igjen, og kjent ei jente som var nesten fem.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s