Første søndag i advent.

adventslysI dag har jeg finni fram en tre år gammel blogg som jeg synes fortjener å komme fram i lyset igjen. Den er nesten like aktuell, bortsett fra en ting, og hvis du leser finner du det nok ut sjøl.
Dagen er full av gode minner, gamle som nye. Jeg velger å dvele litt ved de gamle minnene. Over 60 år gamle minner. Det er det ikke mange av dere som kan slå i bordet med. Jeg vet at noen protesterer, men jeg våger allikevel. Det er ikke mange.

Hver gang jeg går inn i minnemodus, blir jeg forundret over hvor gode minnene er. Det skulle lite til for å bli glad. Jeg regner med at dette også er årsaken til at jeg har så mange gode minner.

En enkel adventkrans var den pynten vi hadde, og den var laget av materialer vi hadde funnet i skauen. Søndagen før første søndag i advent var mor, far og jeg ute i skauen for å hente einer – og grankvister , kongler, tyttebærlyng og mose. Flere steder ute i Strengsdalsskauen vokste det hvit reinmose, og den var ekstra fin til adventkrans. I dag forbinder vel de fleste denne mosen med gravkranser.

Noen ganger var det kommet litt snø, men ikke de store mengdene. Da måtte vi grave litt i snøen , men vi visste akkurat hvor vi skulle finne det vi trengte. derfor kom vi aldri tomhendte hjem.

Om formiddagen på første søndag i advent lagde vi kransen vår. Vi bandt kransen sammen med tynn ståltrad. Først ble granbaret surret sammen og formet til en krans. Deretter pyntet vi med kongler og mose og frisk grønn tyttebærlyng. Lysene ble satt fast med gamle juletrelysholdere. Vi hadde bare små juletrelys på kransen vår, og de var bestandig hvite. Lilla lys dukket ikke opp før etter jeg var voksen. Da vi tente det første lyset var det høytid i den lille stua vår, for det er vel ingen ting som skaper slik stemning som levende lys.

Noen hadde adventstjerne. Det var så utrolig flott. Oransje pappstjerner som hang i vinduene og skapte jul og adventstemning så det nesten gjorde vondt i en liten kropp. Som jeg misunte dem som hadde stjerne. Den stjerna jeg husker best, hang i et vindu ca en kilometer fra der jeg bodde. Skoleveien min, som var ca 3 kilometer, gikk forbi dette huset. I desember måned ble skoleveien svært mye hyggeligere på grunn av denne stjerna, for den kunne jeg se på langt hold. Stjerna hang der helt alene i viduet og fylte meg med andektighet og glede hver gang jeg fikk forbi. Dette skjedde to ganger om dagen. For en lykke.

Nå har jeg akkurat kommet tilbake fra en liten kjøretur. Det var ikke noen oransje julestjerner å se nå, men utrolig masse annet. Mye er pent, andre ting ville ikke jeg hatt, men det er tydelig smaken er svært forskjellig. Jeg har tidligere sett noen kopier av de gamle julestjerna, både i vinduer og i en forretning, men for meg hører denne pynten til en annen tid. Den tilhører minnene, og der skal den få lov til å være.

Nå skal jeg gå ned til Tor. Han venter med kaffe og nogo attåt, og så skal vi tenne adventlys.

God kveld.

Like

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s