Tilbakeblikk.

DSC00009

Skjulet i Strengsdal

I 2012 har det skjedd en del i livet mitt. Vanligvis ser jeg ikke så mye bakover , men akkurat nå kommer det en del tanker om det som har hendt inn i  hodet midt. Så rart er det vel heller ikke at de kommer akkurat nå  på årets siste dag.  Nå høres jeg veldig høytidelig ut ser jeg,  og jeg er litt høytidsstemt kjenner jeg. Dette blir ikke noen oppramsing av alt som har hendt oss, men noen få ting som har endret livet vårt ganske kraftig.

Bildet er tatt i romjula 2012

Bildet er tatt i romjula 2012

Vi starta året som alle andre  den 1. januar, men kanskje på en litt annerledes måte. Vi overtok vår nye bolig denne dagen, og da gikk tida framover til å flytte, klargjøre gammel bolig og kvitte oss med masse ting. Tusen takk til alle som hjalp til og og særlig Ingalill som  rydda og vaska et kjempehus. Vinter og vår ble stort sett brukt til å avvikle og komme i orden.

Vi fikk faktisk fletta inn en påsketur til Gardasjøen og den var bare helt fantastisk.

img_4407.jpgJeg trives godt i huset vårt og i byen, men jeg lengter stadig etter skauen, og i juni kjøpte jeg meg ei hytte  midt i skauen i Andebu, ei lita rød ei på 40 kvadratmeter. Den er bare kjempekoselig, og så er den bare min. Min kjære vil ikke ha noe med den å gjøre, men har har blitt med noen ganger, og det er jeg svært glad for.

I september kom det en beskjed som jeg så gjerne skulle vært foruten. Jeg fikk konstatert myelomatose, eller beinmargskreft som den heter på folkemålet. Siden da har dagen min blitt ganske annerledes. Jeg går på cellegift, og den virker heldigvis.  Jeg orker bare så lite. Allikevel ser det ut til at den har virket positivt inn på malinga mi, for jeg har fått mange gode tilbakemeldinger på bilder jeg har malt  i det siste . I dag skal vi tilbringe kvelden sammen med gode venner  og jeg  har et stort ønske for 2013 og det er at skrivelysten kommer tilbake . Det siste året har den vært lavmåls .

Romjulsdrøm.

I går skrev skrev jeg om å gå julebukk. Jeg hadde også en liten drøm om å begynne med det sjøl, men  det har bare blitt med drømmen. Jeg må nok innse at det nok blir en drøm  og et  veldig godt barndomsminne.

Den fineste romjulsvisa for meg er denne:

Romjulsdrøm

En skulle vøri fire år i romjul’n
og kjint ei jinte som var nesten fem,
og begge skulle kledd seg ut med masker
og kømmi julbokk tel et bæssmorhem.

Og klokka skulle vara midt på dagen
og vægen skulle vara lett å gå,
og æille bikkjer skulle vara inne
og æille biler skulle bære stå.

Og hvis en møtte onger etter væga
som lo og sa dom ville vara med
da sku en hatt en bror i femte klassen
som rødde væg så dom fekk gå i fred.

Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå
og bak gardina skulle ingen sjå –
før dom fekk stiltre seg på tå i gangen
og feste maska før dom knakke på.

Så sku dom klampe inn på tunge hæler
og kvinke i julbokkmål «Godkvell, godkvell».
Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:
«Så kom det julbokk åt en stakkar lell!»

En skulle vøri fire år i romjul’n
da julelysa brente dagen lang –
og væla var et hus med fire vegger,
der saligheta var et bæssmorfang.

Alf Prøysen

God romjulstid. :-))

Julebukker.

Julebukker på Brattås 2003. Bildet er tatt 28. desember. Altså akkurat 9 år i dag.

Jeg savner julebukkene. Hvor er det blitt av dem, disse små  og store utkledde som sto med plastpose i handa og sang julesanger. Romjula var tida for å få besøk av julebukker. Jeg gjorde alltid klart noe ekstra i romjula i tilfelle det skulle  dukke opp noen som var ute etter litt smågodt.  Noen av de siste jeg så var på Brattås på  Nøtterøy for 9 år siden. Det var også noen i Skogveien for et par år siden , men de fikk jeg ikke tatt bilde av. De kom med røde kinn, blide ansikter og sang  julesanger. De var lett kjennelige, og de gjorde meg glade for  jeg hadde ikke sett julebukker siden mine egne barn gikk for ganske så mange år siden.

I min barndom gledet jeg meg veldig til romjulsdagene, for da skulle vi gå julebukk. Det var julas største forlystelse for mitt vedkommende. Det stemmer nok ikke helt, for mens jeg sitter her og skriver,  dukker det som virkelig sto som høydepunktet fram i bevisstheten, men det får vente til ut på nyåret.

Som sagt, da juledagene var over var det tid for å treffe venner igjen. Sjøl om det var hyggelig i julas selskaper så jeg alltid fram til å treffe jevnaldrende igjen. Født attpåklatt som jeg var, tilbrakte jeg stort sett juledagene sammen med voksne folk. Da var det fint å besøke noen som hadde bøker i hylla.  Leselysten var stor, og særlig Brødrene Grimms eventyr  vakte grøss og gru i en liten skrott. Et annet sted sto gamle Hardybøker. Der gikk det også an å være.

Når vi skulle gå julebukk måtte vi kle oss ut, og  for å kle  oss ut brukte vi det vi hadde i hjemmet.   Antrekket besto som oftest av noen store dressjakker som rakk oss godt ned på leggen,  og skinnluer, skjerf og  oppbrettede bukser gjorde forvandlingen komplett. Da vi ble litt eldre kunne det nok dukke opp ei gammel kåpe fra et eller annet loft. Noen fikk til og med låne gamle hatter. Også sixpence da, for de fantes i mange hjem. Litt sot i ansiktet var også ganske vanlig. Ei snill storesøster kunne kanskje bidra med litt rødt på lepper og i kinn, men som regel hadde ikke hun mer enn hun trengte til eget bruk. Noen var så heldig å ha julemasker, men hos meg hadde vi ikke penger til det.  Jeg kan ikke huske vi hadde med oss noe å ha ting i. Folk hadde ikke så veldig mye på midten av 1950 tallet. Det vi fikk puttet vi i lomma, og noen ganger ble vi budt ei kake som vi spiste inne. Det jeg husker som mest spennende var at folk ikke skulle kjenne oss igjen. Derfor var det om å gjøre å bli så ukjennelig som mulig. Folk hjalp oss veldig i denne sammenhengen med å spørre: – Hvem kan dette være da, og naive som vi var trodde vi selvfølgelig at vi hadde lurt dem.

Noen som virkelig klarte å lure folk var onkelen min (fars eldste bror) og kona hans.  I mine øyne var de gamle ca 40 år tenker jeg, da de gikk julebukk. Da husker jeg, at det ble snakket lenge om hvem de to voksne julebukkene kunne være. Samtidig ble de berømmet for hvor fine de var.  Da de kom innom oss på kvelden var de ganske lystige, for de hadde blitt bedt inn flere steder blitt servert både kaker og litt til.

Som sagt savner jeg julebukkene. Julebukktradisjonen var ikke skapt av handelsstanden, og tradisjonen bygger på at man tager hva man haver. Kan det være derfor den er i ferd med å dø ut. – Fordi ingen tjener noe på den.

Den som hadde vært fire år igjen, og kjent ei jente som var nesten fem.

Familietreff på andre juledag

20071226_3568I mange år, ca førti tenker jeg har  2. juledag vært feiret hos oss sammen med mine barn, foreldre og svigerforeldre så lenge de levde. De siste 23 årene også  med svigersønner og barnebarn. Vi er blitt ganske mange etter hvert, og for meg er det et av høydepunktene i jula.

Dessverre orker jeg ikke  å  arrangere i år, for cellegifta gjør at jeg ikke orker stort. Derfor skal  Ingalill ha selskapet i år, og jeg skal  være gjest. Jeg gleder meg så veldig, mye og inderlig til å se min nærmeste famile i dag.

I dag skal jeg ha det hyggelig, leve i nuet ( jeg er så gammeldags at jeg skriver nuet, synes det høres så fint ut). Bildene er fra juleselskapet i 2007.

20071226_3576 20071226_3581 20071226_3575 20071226_3571 20071226_3585 20071226_3583 20071226_3582 20071226_3587 20071226_3588 20071226_3601 20071226_3603 20071226_3605 20071226_3607 20071226_3609 20071226_3608 20071226_3610 20071226_3613 20071226_3614 20071226_3616 20071226_3618

Gammelt julekort etter besteforeldrene mine i Strengsdal.

Da jeg var ca 10 år arvet jeg en del gamle kort etter bestemor og bestefar. Disse er noe av det kjæreste jeg eier. Her er hele kortet som er på tittelbildet mitt. Kortet er sendt til mine besteforeldre  Torger og Regine Paulsen. Det er poststemplet Kristiania 23.12 1914.  98 år siden i dag. 🙂 Avsender var  bestemors bror Richard Rasmussen og hans hustru Olga.  De bodde  i Kristiania.

 Erling som er omtalt på kortet var deres sønn og altså min fars fetter. Dessverre er frimerket revet nesten av, men kortet har stor verdi for meg. Det som også er morsomt er stemplet. Den gangen var det lett å se hvor brev og kort kom fra. I dag er alt likt.  Legg også merke til den omstendelige adressen. Dette var lenge før postnummertiden.

Vintersolverv

image1-20Nå blir ikke dagen kortere, og godt er det. I dag snur sola, og fra gammelt av er dette en dag da mye galt skjedde. Å gjøre saker og ting på solsnudagen medførte at mye ble galt og gikk i ball. I følge gammel folketro skulle man ikke arbeide med noe som dreide rundt denne dagen. Å stresse for eksempel ved å gå rundt seg sjøl er absolutt ikke å anbefale i dag. I dag skal man ta det med ro og gjøre ting som medfører kos.

Dagens kort ble sendt den 21. desember 1923. Nøyaktig 89år siden i dag, og det var faren min Jacob Paulsen som sendte det til sin mor Regine Paulsen i Strengsdal på Nøtterø.

Bare en bagatell.

113_1318Det hele varte bare i noen minutter – kanskje fem. Som sagt bare en bagatell, men den gjorde et dypt inntrykk.

En dag i høst åpnet jeg verandadøra for å slippe noe av den deilige høstlufta inn i huset vårt. Denne dagen var den også ganske varm. På gulvet på verandaen fikk jeg øye på en våt pjuskete humle som dro beina møysommelig etter seg. Litt vemodig tenkte jeg – at nå er nok «sommeren» over for deg – nå går du nok dine siste skritt.

En plutselig innskytelse fikk meg til å hente et  ark slik at jeg kunne la humla krype opp på dette. Deretter var tanken var å plassere den i sola på rekkverket på verandaen, for at denne siste stunden kunne bli varm og god.

Etter at humla var plassert på rekkverket satt den dørgende stille i ca ett minutt tenker jeg, og jeg innbilte meg at den satt og nøt varmen. Kroppen tørket opp og fikk tilbake litt av glansen sin. Humla ble klart gul og sort igjen, og sakte begynte den å bevege beina liksom litt prøvende. Den løftet ett bein av gangen, og det ble høyere løft for hver gang. Deretter kom turen til  vingene,  liksom for å teste om de fungerte – noe de gjorde. Humla gned vingene mot hverandre noen ganger. Først prøvde den sakte og forsiktig, deretter svært raskt. Den så faktisk ut som  om den gjorde seg klar for å fly. Plutselig  løftet den bakkroppen litt opp, sendte ut en ganske stor ladning med noe som så ut som klart vann, tok av og fløy ut i det gode varme høstværet som var den dagen.  Kanskje gav jeg den bare noen timers utsettelse på det uungåelige, men for meg ble en bagatell en god opplevelse.