Vinterglede.

En gang i tiden var jeg glad for at vinteren kom. Faktisk gleda jeg meg til vinteren. Det var så mye vi kunne gjøre når isen og snøen kom. Som oftest var det en kuldeperiode før jul, og da frøys Strengsdalsvannet. I en ganske kort periode var det skøyteis, noe som førte til at verkende legger hørte med til kveldskosen.  Selv om vi var i bevegelse stort sett hele tida, brukte vi ikke  musklene på framsida av leggen. De som har gått på skøyter skjønner sikkert hva jeg mener.

Snøen kom like sikkert som januar. I alle fall er det det jeg husker, og noen ganger kom det mye, veldig mye. For meg var snøen noe jeg kunne leke i- tenkte overhodet ikke på far som måtte måke veier til oss.

Jeg husker jeg fikk mine første ski av onkel Otto. Jeg var ikke så store jenta, men du så glad og stolt jeg ble. Inntil da hadde jeg hatt noen flate furufjøler uten tupper. Noe som medførte at jeg kjørte meg fast i løssnøen svært ofte. Skigleden ble en helt annen med nye ski.

I Strengsdal var det flott skiterreng. Kanskje vanskelig å forstå for de som bor der i dag. Dengang var åsane ganske uten trær og busker. Det sørget beitende kuer for. Vi kunne sette utfor nesten hvor som helst, og det gjorde vi. Tre av løypene krysset veien. Det var liten trafikk den gangen. Derfor var det ikke så farlig. En av oss sto alltid nede ved veien og passet på og ropte hvis det kom bil. Heldigvis hadde vi fri sikt noen hundre meter til hver side. En annen fordel var at bilistene ikke kjørte så fort som de gjør i dag.

Når det ble hålke og fint sparkeføre var det rattkjelken og sparken som kom fram. Vi brukte også sparken for å komme til skolen. I tillegg  brukte vi den for å kjøre tog.  Vi satte alle sparkene sammen ved å kjøre meiene inn i mellom meiene i fronten på sparken bak. Dette var nok ikke en helt ufarglig greie, men det gikk bra. Rattkjelke var bare moro, men kunne være farlig fordi den bare kunne kjøres på veien.

På seinvinteren da det hadde vært varmegrader om dagen og snøen hadde smelta og blitt kram, hendte det at det frøys til om natta, og da fikk vi skara som vi kalte den.

Da var det tid for aking på kjelker med brede meier, og så gikk det styggelig fort på ski.  Det var deilig med vinteren.

Siste gang jeg aket var da Jens og jeg tok med oss rattkjelken hans og dro opp til Kjønnerød og akte ned mot Strengsdalsvannet. Du verden hvor moro vi hadde det. Det er nok ikke mer enn ca 15 år siden.

Lurer på om jeg hadde hatt det like moro nå. Kanskje.

2 tanker om “Vinterglede.

  1. Fint å lese, mange sammenfallende minner. Snøen kom nok tidligere i sør – Odal på tidlig 60 – tall, men det ble måkt skøytebane ute på Storsjøen.

    Nå for tiden blir det nok mest turer til fots på vinterstid, og jeg husker med en viss vemod hvordan det var å fryde seg over snøen og alle aktivitetene som fulgte dens komme.

    Du nevner de nakne åsene, og ja … det er kanskje ikke bare urørt natur som det er viktig og riktig å verne om. Norge gror igjen, bokstavlig talt.

    «Lurer på om jeg hadde hatt det like moro nå»

    Det er vel bare en måte å finne det ut … 🙂

  2. Hei Ulv. Tusen takk for hyggelig kommentar. Det varmer. Flott å ha noen med felles minner og tanker. Jeg har så vidt snust litt på sida di og gleder meg til å lese mere seinere i dag.
    Vennlig hilsen Grethe.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s