I en verden av virkelighet og engler.

Utsikt fra vinduet mitt den 14. september

Utsikt fra vinduet mitt den 14. september

Sjølopptattheten blomstrer som aldri før. Lurer på om ikke det  er sjølve urkrafta som regjerer i kroppen min nå. Nå gjelder det bare å komme seg videre, komme seg såpass at jeg kan bli sjølhjulpen igjen. 4 treningsøkter har jeg bak meg i dag, herav 1 time i basseng. I dag har jeg også klart å krykke meg fram i ca 40 minutter. Vi var 3 stykker på turen. En deilig følelse var det da vi kom fram etter en fin, men strevsom tur mellom furuene her på Nordagutu. Svetten rant, og litt grimete var vi nok i fjeset.Vi gikk med museskritt den siste biten. Også var det så himla deilig da vi kom tilbake til senteret og hadde greid det. At turen vi brukte 40 minutter på, sikkert lar seg gjennomføre på 10 minutter av folk i vanlig form betyr lite. En halvtime på ryggen var en deilig og fortjent bonus.

En annen merkelig ting er at jeg har begynt å tro på engler mens jeg er her. Lurer på om ikke en del av dem er utplassert her på Telemark Rehabiliteringssenter, som stedet hvor jeg er heter. Noen arbeider som syke- og hjelpepleiere. De strør om seg med strålende smil og god varm omsorg, også har de tid, sjøl om de absolutt har masser å gjøre. Forresten er nok disse englene utplassert på de fleste behandlingsinstitusjonene i landet. Vanlige folk gidder ikke dette. 

Andre  engler er utplassert i kjøkkentjenesten. I hvert fall her. Her tilbereder de himmelsk mat.  Maten er meget velsmakende, og alt er laget fra bunnen av. Dessuten har de nok god kjennskap til allverdens urter som bidrar til å gi maten det lille ekstra. Det er bare så godt.

Fysioterapeutene har faktisk vinger. Det har jeg sett. Noen av dem har glorie også, og de får oss til å gjøre ting med vonde kroppsdeler som overhodet ikke var mulig for ei uke siden. Et fenomen til, som jeg også mener å ha hatt et lite glimt av, er Skriveengelen. Jeg tror nemlig at det svever en bitte liten skriveengel her et sted. Jeg får liksom ikke helt fatt i henne, men hun er innom meg av og til og stryker meg over kinnet. Jeg kan ikke se henne, bare føle. Håpet er at hun stryker og smeiker meg slik at skrivelysten kommer tilbake en vakker dag. Undringens kraft har også vært her. Den dukket opp av og til i skogen i dag. Sansene er med andre ord på vei tilbake. Det er godt det.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s