Gammelt vann.

BlefjellvannFor en tid tilbake så jeg en reklame for vann. For riktig gammelt vann. For vann som hadde gjemt seg bort langt ned i fjellet og bare vært der i tusener av år. Vannet hadde vært der helt for seg sjøl  uten at noen visste om det og hadde oppdaget det.  Dette vannet var som sagt svært gammelt,  og derfor inneholder vannet   mye som var veldig bra for de kroppene som drikker dette vannet. Det er  så bra at den som drikker det kan bli friskere, gladere, bedre og allslags gode ting. Her lurer jeg litt på bedre enn hva.  At vannet kostet en hel liten formue for en flaske er bare en selvfølgelighet.  Det er så selvfølgelig at andre ikke må komme på den tanken at vedkommende som selger det har i tankene å bli rik på dette vannet. Han har bare funnet noe som er til vederkvegelse for folket.

Lenge har jeg grublet og tenkt litt på fenomenet vann. Det jeg har tenkt veldig mye på er, at jeg tror at det er en konstant mengde med vann på jorda. En annen ting jeg også tenker er at alt dette vannet burde vel være sånn noenlunde like gammelt. Det er vel bare det at vannet har oppholdt seg på forskjellige steder til forskjellige tider som er forskjellen. Det er derfor det blir forskjell på vann – kanskje.

Takk til dere på Nevlunghavn bakeri.

I dag er det siste gangen jeg skal til Bakeriet i Havna på noen uker. Det er både godt og litt trist.  Til tirsdag skal jeg legges inn på Larvik sykehus for å få  protese i hofta. Jeg regner med at dette fører til et ganske så nytt liv for denne jenta etter noen uker.

eplekakeJeg har nå- i dag lyst til å rette en takk til Erik, Wencke, Arild og alle vennene våre på bakeriet I Havna.  Jeg har sagt og skrevet takksigelser før, og det er så inderlig godt å kjenne denne godfølelsen.

Tusen takk for god service og hjelp.

Takk for at dere kommer med maten.

Takk for de fantastiske varene vi kan velge mellom.

Takk for at vi slapp å stå i lang sommerkø på de mest hektiske dagene. Erik – du skulle bare visst hvor glad Tor og jeg ble, da du viste den ekstra omtanken for Tor og meg, den gangen vi var seint ute.

Takk for at dere er blide.

Takk for at dere kommer med kaffekanna og gir oss påfyll.

Takk for at dere setter pris på oss.

Takk for at jeg kan glede meg til å komme tilbake igjen om noen uker.

Takk for at dere er der.

En god klem til dere alle fra Grethe.

Ekstremvær

haglI går kveld dro et voldsomt haglvær over området der jeg bor.  Hagl nesten så  store som klinkekuler skapte et leven og et skue jeg sjelden har sett make til.

resli09

Mange blomster i hagen og blader på trærne ble slått til bakken, og i dag er det vel å besiktige skadene.

En time tidligere tok jeg bilde av denne rosa.

Nå skinner sola igjen.

Et katteliv.

tanja-med-tigern1

Ettermiddagslur i sommervarmen 1973

I størstedelen av livet mitt har jeg hatt tilknytning til dyr. I barn og ungdom var jeg i flittig arbeid på  et småbruk hvor det var både hest, kuer, gris og høner. Sjøl hadde vi høner og katter.

I voksen alder ble jeg eier av dyr sjøl. Om man kan kalle det da. Jeg er ikke helt sikker på hvem som eide hvem. Situasjonen var i alle fall slik at min familie og jeg skaffet dyra hus og mat. Hvis ikke de gikk på legd da. For det gjorde han nemlig «Tigern» en brannete hankatt som frekventerte vårt hjem på 1970 tallet.

Tigern var det første dyret jeg hadde i voksen alder,  hvor han kom fra husker jeg ikke akkurat nå. Når jeg tenker etter,  så tror jeg sannelig vi fikk han av Margaret Skjelbred og Lasse Jahnsen som den gangen bodde på Treidene på Tjøme. Vi fikk han sommeren 1973, og vi bodde da på Hvasser.

Han ble en god og glad lekekamerat for eldstedatter Tanja, og etter ei lang lekeøkt falt de ofte til ro sammen på sofaen. Tigern var en kjapp liten tass, full av liv og moro. Da vi fikk han hadde vi gardiner i stua. Etter en stund hadde vi ikke gardiner i stua. Det lille krapylet mente at gardiner kun var til for at han skulle fare opp og ned i dem akkurat som han lystet.

I 1975 flyttet vi fra Hvasser til  Strengsdal på Nøtterøy, og mange spådde at katta helt sikkert kom til å vandre tilbake til Hvasser hvor han vokste opp. Å  flytte voksne katter gikk bare ikke an, ble oss fortalt.

Tigern så seg noe forundret om da han kom til nytt  hus, fikk øye på yndlingstolen sin, hoppet opp i den, krøllet seg sammen og falt deretter til ro.  Siden brukte han noen dager på å akklimatisere seg i nabolaget. Det var ingen hankatter i nærheten, og det var nok årsaken til at han slo seg fort til ro. Stor var han også blitt og veide seks kilo. Allikevel var han spenstigog rask. Flink til å ta rotter og mus var han også, men sluttet å komme å vise dem fram da uskadede mus reddet ut av munnen hans.

Jeg nevnte at han gikk på legd. Etter hvert som han vendte seg til nytt territorium, fant han også ut hvor det var mat å finne. Salige fru Haglund  satte ut mat til han. Jeg har henne mistenkt for også å invitere han inn til middag noen ganger. For å være helt ærlig tror jeg faktisk han overnattet der noen ganger, når han ikke gadd å gå hjem. Sniken. Litt malig og kjelen stryking oppetter leggen kan ikke gamle katteelskere motstå. Fru Haglund var så glad i han at hun ringte og spurte om han var syk hvis hun ikke hadde sett han på et par dager.

Hadde han vært seint ute en kveld, brydde han seg svært lite om at vi hadde lagt oss. Han hadde full oversikt over hvor vi var og mjauet og hoppet på soveromsvinduet helt til vi slapp han inn.

Voksen og ganske så selvsikker.

Voksen og ganske så selvsikker.

Reservehjem skaffet han seg også i nærmiljøet. Mine foreldre bodde rett ved siden av oss, og hvis vi ikke var hjemme når han fant det for godt å komme hjem, gikk han dit, ble sluppet inn. Deretter slo han seg til ro på kattekrakken, som fremdeles sto ved siden av ovnen fra den tida de sjøl hadde katter.

Tigern ble ni år. En dag fikk han problemer med å gå. Dyrlege ble konsultert, og behandlig hjalp en stund. Allikevel måtte vi en dag bare ta hensyn til han og avlive han. Vi gråt, fru Haglund gråt, og heldigvis går det slik etter en stund, at vi klarte å finne fram godminnene igjen. Derfor undres jeg når folk sier at de ikke vil ha dyr mer enn en gang. De orker ikke sorgen sier de. Sorgen kan nok alle klare. Den er fæl og forferdelig når den er der, men vi er laga slik at vi greier den. Ellers kunne vi jo ikke levd. Jeg tenker på alt det gode mange går glipp av. Tiden sammen med dyra, og ikke minst gode minner. Jeg tror jeg skal skrive mer om dyra mine, for jeg kjenner at jeg blir glad av det.