Min barndoms vår i Strengsdal

strengsdalvann-sett-fra-norÅ tenke barndom er å tenke Ludvik Hansen på gnr 77/6  i Strengsdal på Nøtterøy.

For meg er en av de  første assosiasjonene som  forbindes med barndom  knyttet til livet mitt sammen med den gamle mannen, kona hans og dyra.  Jeg føler en enorm takknemlighet for at jeg fikk vokse opp  i Strengsdal og delta i det livet som vi levde der.

Det var forskjellige slags gjøremål jeg var med på til alle årets tider.  

Om våren fikk jeg være med på det meste av våronna. Allerede mens snøen lå på bakken  skulle møkka kjøres ut. Det var ikke akkurat den morsomste jobben å være med på, lukta fælt gjorde det og, men jeg lærte tidlig at jeg ikke bare kunne være med på de sidene ved gårdsarbeidet som var moro. Etter hvert ble det mange brune hauger på jordene, og vårlukta bredte seg over Strengsdal. 

Da snøen smelta,  var det å ta fatt på våronna da som nå. Pløying, harving, såing og konking. Det var moro å kjøre konkestokken, og den  var av tre, en rundstokk. Det blei så slett og fint etter en hadde konka. Men før dette hadde Hansen sådd. Et bilde har brent seg fast i sinnet mitt: Hansen som går og sår korn med bart hode. Det var høytid over dette. Kornet hadde Hansen i en spesiallaget kasse på magen. Den var festet med stropper over skuldrene, nesten som et trekkspill. Han gikk i en spesiell rytme, og såingen av kornet var nøye tilpasset farten. Så vidt jeg husker brukte  han begge hendene. I et indre bilde ser jeg han vekselsvis sår med høyre hand mot venstre og omvendt. Det sier seg jo selv at det ikke var store åkerlapper han sådde på denne måten, men noen mål var det jo.

Egentlig så var det  jordbruket som blei drevet i Strengsdal på 1950 tallet svært likt 1800 tallets norske jordbruk. Da jeg leste etnologi på 1980 tallet, lærte jeg at dette var noe som var vanlig på 1800 tallets jordbruk liknet  ganske mye på det jordbruket jeg vokste opp med.  Den gammeldagse driften  kan vel forklares med at det var små enheter, og gamle mennesker som eide gårdene.

Arding av potetrender, render til  kålrabi og andre rotfrukter, skulle også gjøras. Vi kalte det ale( med tjukk l). Først i voksen alder ble jeg klar over at det skulle skrives arde.

Når det gjaldt kålrabisåing,  hadde Hansen investert i en teknisk finesse, en såmaskin. Den så ut som to tallerkener som var lagt med oppsida mot hverandre. Til disse var det festa et langt, hult rør. Røret ble fylt med frø, og så var det en innretning som gjorde at frøene blei fordelt i fine rader.  Sannelig var det nyvinnger i Strengsdal på 1950 tallet.

2 tanker om “Min barndoms vår i Strengsdal

  1. Det er koselig med gode barndomsminner.
    Er det våren som gjør at vi tenker på det? 😉 Syns nesten alle skriver ett eller annet om «gamle dager» nå for tida… tji-hi…
    Ha en fin 1. mai og god helg, Grethe!
    Klem

  2. Kanskje alle de vi leser bloggene til er gamle og begynner å gå i barndommen. 🙂
    Ha en god 1. mai du også. Her er det godt og varmt, og nå skal jeg ut i sola. Jeg har akkurat lagt ut en blogg om 1. mai og faner. Jeg synes jeg må markere dagen litt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s