Bråtebrenning.

balbrenningFørste hagejobbing 2009 førte til en anseelig haug av  store og små kvister som nå ligger buntet sammen i småhauger,  ferdige til å kjøres til Grinda som den lokale avfallsanlegget heter her i Larvik. Puh!

Etter endt arbeidsøkt, lurte vi på hva i all verden vi gjorde med hageavfallet før det kom komposteringsplasser, og vi kom på det i kor: » Vi brant jo bål. » At vi kunne glemme det. Bråtebrenning var jo et vårfenomen vi har levd med i hele vår barndom og en stor del av vårt voksne liv.  For mitt vedkommende helt inn til ganske nylig, for jeg har bodd på landet inntil for 5 år siden. Nå er bråtebrenning forbudt i de fleste kommuner.

Bråtebrenning var en av vårens forlystelser for store og små.  Her var det rom for store variasjoner, godord eller vondord, for noen brant alt. Hvordan ordene ble sagt  og hvem som som sa dem, var nok avhengig av vindretningen,  hvor lenge det brente avfallet hadde fått lov til å tørke, og hva som blei lagt på bålet. Gamle bildekk vakte aldri begeistring i nabolaget. Sur røyk veltet over til naboen,  eller ble mottatt fra naboen. Som sagt var det vinden som bestemte.

Gledet du deg til å ta inn ei vask med friskt duftende sengetøy eller annen klesvask om kvelden, kunne du bli sørgelig skuffet. Vaska hadde  du i all hast rukket å henge opp før du farte av sted til jobben, og noen ganger måtte du vaske den en gang til. Noen ganger  hendte det at pyromannaboen din hadde finni ei gammal slåtteng som ikke var slått på mange år.  Her var det  langt tørt grass  som han måtte svi av akkurat denne dagen, for det var ikke så kraftig vind denne dagen,  og da gikk det an å brenne. Han måtte jo brenne før det blei for tørt, før noen ungær kunne finne på å stikke ei fyrstikk borti. Naboen hadde også utstyrt seg med vått granbar i den ene handa og vannslange i den andre. Dette  med vannslange kom forresten  seint inn i bildet, for der jeg vokste opp var det brønnær. Og da var det bare bøtter som gjaldt. Dessverre hendte det at naboen glemte  at vindretningen var akkurat slik at røyken bidro til å forsure klesvaska mi. Sa jeg noe? Nei jeg led i stillhet, for godt naboskap var viktigere.

Som barn hadde jeg langt mer positive opplevelser av bråtebrenningen eller bråtabrenninga som vi sa. Rusk og rask ble samlet på potetåkeren eller annen pløyd mark . Det ble bestandig brent bål der det ikke var noen fare for at ilden skulle spre seg til tørre områder. Jeg elsket å løpe gjennom røyken,trakk pusten godt før jeg løp inn i røyken,  holdt pusten når jeg var midt inne i,  og pustet ut når jeg kom over på den andre sia. Sjøl om jeg visste at jeg måtte kle av meg på trappa, få en overhaling av mor fordi hun syntes jeg lukta forferdelig etterfulgt av: «Har jeg ikke sagt at du ikke får lov til å leke i røyken?!»

Jo da, hun sa det hvert år, og jeg kunne ikke la være . Det var værd  kjeftinga. Sjøl syntes jeg røyken lukta godt ute. Innomhus ble det nok for sterkt , og i dag har jeg full forståelse for mors reaksjon.

Noen ganger lagde vi pinnebrød som vi stekte på bålet. Dette hadde vi lært på speidern. Noe mel, vann og salt hadde vi på kjøkkenet, og det er utrolig hvor godt svartbrent brød som er rått inne kan smake. For vi hadde ikke bestandig tid til å vente til brødet var gjennomstekt.

Å se hvor mye som dukker opp i hue bare ved å se på en kvisthaug er tankevekkende. I morgen skal vi kjøre haugen av gårde til kompostering. Det er noe som er blitt borte på veien. 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s