Min barndoms vår i Strengsdal

strengsdalvann-sett-fra-norÅ tenke barndom er å tenke Ludvik Hansen på gnr 77/6  i Strengsdal på Nøtterøy.

For meg er en av de  første assosiasjonene som  forbindes med barndom  knyttet til livet mitt sammen med den gamle mannen, kona hans og dyra.  Jeg føler en enorm takknemlighet for at jeg fikk vokse opp  i Strengsdal og delta i det livet som vi levde der.

Det var forskjellige slags gjøremål jeg var med på til alle årets tider.  

Om våren fikk jeg være med på det meste av våronna. Allerede mens snøen lå på bakken  skulle møkka kjøres ut. Det var ikke akkurat den morsomste jobben å være med på, lukta fælt gjorde det og, men jeg lærte tidlig at jeg ikke bare kunne være med på de sidene ved gårdsarbeidet som var moro. Etter hvert ble det mange brune hauger på jordene, og vårlukta bredte seg over Strengsdal. 

Da snøen smelta,  var det å ta fatt på våronna da som nå. Pløying, harving, såing og konking. Det var moro å kjøre konkestokken, og den  var av tre, en rundstokk. Det blei så slett og fint etter en hadde konka. Men før dette hadde Hansen sådd. Et bilde har brent seg fast i sinnet mitt: Hansen som går og sår korn med bart hode. Det var høytid over dette. Kornet hadde Hansen i en spesiallaget kasse på magen. Den var festet med stropper over skuldrene, nesten som et trekkspill. Han gikk i en spesiell rytme, og såingen av kornet var nøye tilpasset farten. Så vidt jeg husker brukte  han begge hendene. I et indre bilde ser jeg han vekselsvis sår med høyre hand mot venstre og omvendt. Det sier seg jo selv at det ikke var store åkerlapper han sådde på denne måten, men noen mål var det jo.

Egentlig så var det  jordbruket som blei drevet i Strengsdal på 1950 tallet svært likt 1800 tallets norske jordbruk. Da jeg leste etnologi på 1980 tallet, lærte jeg at dette var noe som var vanlig på 1800 tallets jordbruk liknet  ganske mye på det jordbruket jeg vokste opp med.  Den gammeldagse driften  kan vel forklares med at det var små enheter, og gamle mennesker som eide gårdene.

Arding av potetrender, render til  kålrabi og andre rotfrukter, skulle også gjøras. Vi kalte det ale( med tjukk l). Først i voksen alder ble jeg klar over at det skulle skrives arde.

Når det gjaldt kålrabisåing,  hadde Hansen investert i en teknisk finesse, en såmaskin. Den så ut som to tallerkener som var lagt med oppsida mot hverandre. Til disse var det festa et langt, hult rør. Røret ble fylt med frø, og så var det en innretning som gjorde at frøene blei fordelt i fine rader.  Sannelig var det nyvinnger i Strengsdal på 1950 tallet.

Det hjertet er fullt av.

peonskuddDet hjertet er fullt av renner munnen over med, sier et gammelt ordtak. Det betyr vel noe sånt som at vi prater mye om det som betyr noe for oss, noe vi er veldig glad i. Her på bloggen er det nok fingrene som renner over.

Akkurat nå er det våren og det fantastiske som skjer rundt meg i naturen som jeg renner over med. » Nytt liv av daude gror .» skrev Elias Blix i den vakre  «No livnar det i lundar.»

Jeg tror sannelig jeg skriver den første strofen:

«No livnar det i lundar

no lauvast det i li.

Den heile skapning stundar

no fram til sumarstid.»

Er det ikke flott? Blodet bruser  når jeg leser dette, og sannelig livnar det i disse dager, både i lundar og andre steder.  Det siste tilhører privatlivet.

Ha en fin vårdag.

Mølen

rullestein4Mølen er det av de mest fascinerende steder jeg veit om.  På fredag dro eldstedattera mi og jeg på tur til Mølen. Litt kjølig var det, sjøl om det var varmt og godt da vi dro fra Larvik.  Vi har erfart at temperaturforskjellene her ute ved kysten kan være  store. Derfor tok vi med oss gode varme jakker. Noe som viste seg å være lurt.  En av grunnene til at jeg er så glad i Mølen er, at det er så mye stein der.  Også er det enda mer vann. Vann så langt øyet kan se. Vann som er i stadig bevegelse,  og vann som polerer steinene der ute enda rundere.  Hvis det går an da ,  å bli enda  rundere enn det isen klarte å  få til med steinene her ute på raet. Et annet fantastisk element her ute er 180 grader med himmel. Stort  mer himmel er det vel vanskelig å få sett.  Jo, jeg også trives best i åpne landskap, og jeg blir andektig.  Jeg blir egentlig ofte andektig når jeg er i kontakt med naturen, med skaperverket, for det er fullkomment.

Det jeg vil vise nå var et knippe bilder jeg tok av steinene på Mølen i går. Bare fordi jeg synes det er så flott – med stein og vann. rullestein1

 Rullesteiner og vann. To fantastiske elementer.

rullestein2

Mer rullestein og vann.

rullestein5

Store rullesteiner.

rullestein3

Enda mer rullestein.

rullestein6

Blir det aldri slutt på denna rullesteinen?

tanjapamolen

 Jo, men bare nesten. Det blei litt stein her også.  Her sitter Tanja og nyter utsikten over Mølen, havet og himmelen. Vi blei enige om at det beste i livet er gratis. I hverfall nesten. for vi brukte litt penger til bensin  denne gangen.

Sykkeltur.

sykkelSykkelen hadde stått nesten urørt i skjulet i mange år. Hver vår ble den tatt fram, tørket støv av og smurt. Sykkelen skulle stelles, for det hadde far lært henne den gangen hun var atskillig mindre enn det hun er i dag. Ikke noe rustent kjede og kjedekasse der i gården. Allikevel ble det bare  med pussingen. Noe sykling ble det ikke. Sykkelen som nå var fem år var like blank og ny som da den ble kjøpt.  Bare litt mer støvete. Flere ganger hadde hun tatt den fram, tatt på den, og det var alt.

 I dag tok hun fram sykkelen og pumpet  opp dekkene. Det andre hun pleide å gjøre med sykkelen om våren fikk vente til siden. I dag skulle hun sykle, og det gjorde hun. Først litt ustøtt, vinglet litt . Beina hadde nok ikke de samme kreftene som tidligere. Heldigvis var det flere gir, og det satte hun pris på akkurat da.  Etter noen hundre meter hadde hun kontroll på balansen, og hun kjente tryggheten komme. I tillegg kjente hun noe hun ville karakterisere som begeistring. Det var jammen lenge siden.

Sykkelturen ble bare et par kilometer lang og skapte mye glede i kroppen hennes, og hun strålte da hun kom tilbake. Endelig var hun i gang igjen.

Den lille gule og den røde møter våren.

bokeskog1Tidligere har jeg fortalt  om  den gule og røde som møtte hverandre i skogen en høstdag. De lekte sammen og farget verdenen omkring seg  gul, oransje og rød. Da de var ferdige med den jobben falt de i søvn under et stor tre, og løvet falt ned over dem og skapte en god varm vinterdyne til dem.

For fjorten dager siden var de  våkne og lå og småsludret sammen. Egentlig kunne de tenke seg å stå opp og se seg litt om. Strekke litt på beina hadde også vært fint, for de ble litt slappe og dorske av å  ligge stille hele vinteren.

Dessverre var det noe som hindret dem i å komme ut, og det var et tykt teppe av snø som fremdeles lå over dem.  Den gangen var  teppet alt for tykt til å trenge igjennom, for  50 cm med snø klarte de ikke å forsere. Derfor besluttet de å slumre enda en stund.

For ca en uke siden  våknet de og oppdaget at det vite teppet, snøen, som har skilt dem fra omverdenen var borte. Endelig kunne de puste i frisk livgivende vårluft. De snur seg glade mot hverandre og ser plutselig veldig forbauset ut, for de  ser helt annerledes ut enn de gjorde, da de la seg til ro under de gode myke bladene i høst. De er ikke gule og røde lenger, men grønne. Lys, lys grønne er de.  Den lille gule har et  gult skjær i det grønne,  og den røde har en svakt rødlig teint. » Så fin du er,»  sier de til hverandre.

Deretter har de bare en tanke i hodet, og det er lek og moro. Derfor drar de på jobb.  For nå skal de gi det som vokser og gror fargen sin tilbake. Aller først var det seljetrærne som fikk besøk. Gåsungene ble forandret fra grått til gult en vakker varm dag i forrige uke . På torsdag  var det visst. Nå etterpå har de vært over alt. De har jobba på spreng i bjerketrærne. Der ser det ut som de er i sammen den første tida, for bjerka blir rød før den springer ut, men så blir den grønn, fantastisk lys grønn, med litt gult skjær i.

Slik fortsetter de nå framover. Alle trær får et lite anstrøk av fargen deres. Noen steder i er de allerede ferdig med å farge trær og busker grønne. Andre steder holder de på for fullt om dagen slik som her hos oss.  Bøketreet utenfor vinduet mitt har store knopper som sikkert springer ut første varme dag.

nyutsprungetlov

Dessverre finnes det også steder i landet vårt  hvor  kong vinter fortsatt  har makta, men til slutt kommer de der også For de gir seg ikke. Hele landet skal bli grønt før de tar sommerferien  sin. Da slapper de  av noen måneder, før de igjen skifter farge til gult og rødt og  møter hverandre igjen en dag ut på høsten.

Bråtebrenning.

balbrenningFørste hagejobbing 2009 førte til en anseelig haug av  store og små kvister som nå ligger buntet sammen i småhauger,  ferdige til å kjøres til Grinda som den lokale avfallsanlegget heter her i Larvik. Puh!

Etter endt arbeidsøkt, lurte vi på hva i all verden vi gjorde med hageavfallet før det kom komposteringsplasser, og vi kom på det i kor: » Vi brant jo bål. » At vi kunne glemme det. Bråtebrenning var jo et vårfenomen vi har levd med i hele vår barndom og en stor del av vårt voksne liv.  For mitt vedkommende helt inn til ganske nylig, for jeg har bodd på landet inntil for 5 år siden. Nå er bråtebrenning forbudt i de fleste kommuner.

Bråtebrenning var en av vårens forlystelser for store og små.  Her var det rom for store variasjoner, godord eller vondord, for noen brant alt. Hvordan ordene ble sagt  og hvem som som sa dem, var nok avhengig av vindretningen,  hvor lenge det brente avfallet hadde fått lov til å tørke, og hva som blei lagt på bålet. Gamle bildekk vakte aldri begeistring i nabolaget. Sur røyk veltet over til naboen,  eller ble mottatt fra naboen. Som sagt var det vinden som bestemte.

Gledet du deg til å ta inn ei vask med friskt duftende sengetøy eller annen klesvask om kvelden, kunne du bli sørgelig skuffet. Vaska hadde  du i all hast rukket å henge opp før du farte av sted til jobben, og noen ganger måtte du vaske den en gang til. Noen ganger  hendte det at pyromannaboen din hadde finni ei gammal slåtteng som ikke var slått på mange år.  Her var det  langt tørt grass  som han måtte svi av akkurat denne dagen, for det var ikke så kraftig vind denne dagen,  og da gikk det an å brenne. Han måtte jo brenne før det blei for tørt, før noen ungær kunne finne på å stikke ei fyrstikk borti. Naboen hadde også utstyrt seg med vått granbar i den ene handa og vannslange i den andre. Dette  med vannslange kom forresten  seint inn i bildet, for der jeg vokste opp var det brønnær. Og da var det bare bøtter som gjaldt. Dessverre hendte det at naboen glemte  at vindretningen var akkurat slik at røyken bidro til å forsure klesvaska mi. Sa jeg noe? Nei jeg led i stillhet, for godt naboskap var viktigere.

Som barn hadde jeg langt mer positive opplevelser av bråtebrenningen eller bråtabrenninga som vi sa. Rusk og rask ble samlet på potetåkeren eller annen pløyd mark . Det ble bestandig brent bål der det ikke var noen fare for at ilden skulle spre seg til tørre områder. Jeg elsket å løpe gjennom røyken,trakk pusten godt før jeg løp inn i røyken,  holdt pusten når jeg var midt inne i,  og pustet ut når jeg kom over på den andre sia. Sjøl om jeg visste at jeg måtte kle av meg på trappa, få en overhaling av mor fordi hun syntes jeg lukta forferdelig etterfulgt av: «Har jeg ikke sagt at du ikke får lov til å leke i røyken?!»

Jo da, hun sa det hvert år, og jeg kunne ikke la være . Det var værd  kjeftinga. Sjøl syntes jeg røyken lukta godt ute. Innomhus ble det nok for sterkt , og i dag har jeg full forståelse for mors reaksjon.

Noen ganger lagde vi pinnebrød som vi stekte på bålet. Dette hadde vi lært på speidern. Noe mel, vann og salt hadde vi på kjøkkenet, og det er utrolig hvor godt svartbrent brød som er rått inne kan smake. For vi hadde ikke bestandig tid til å vente til brødet var gjennomstekt.

Å se hvor mye som dukker opp i hue bare ved å se på en kvisthaug er tankevekkende. I morgen skal vi kjøre haugen av gårde til kompostering. Det er noe som er blitt borte på veien. 🙂