Betraktning

strandstein1Hun løper rundt på stranda og plukker stein. Røde, sorte, hvite og  steiner i alle gråtoner. Fra den lyseste sandgrå til mørk antrasitt. Det er så mange steiner å velge i på stranda, og de ligger strødd bortover og lager skapertrang i et ungt banehode.

”Mamma. Se hva jeg lager. ”Hun roper stolt og glad og prøver å påkalle moras oppmerksomhet. Allikevel har hun ikke tid til å registrere om mora svarer eller ikke, for hun er alt for engasjert i steinplukkinga. Alle de vakre steinene som ligger strødd utover den enorme sandstranda – hun må bare ta på dem og plukke dem opp.

 I begynnelsen tar hun en stein av gangen, og går tilbake til utgangspunktet. Der legger hun steinene fra seg i en sirkel, og det ser ut som hun bygger en labyrint. Etter hvert blir det færre steiner like i nærheten av byggverket. Det blir lengre vei å bære, og da tar hun med seg flere steiner av gangen, for det skal bygges mer. Noe som skal vise at hun har vært her. Grunnmuren er ferdig, og det skal bli et liten, borg. Nei en stor borg skal det bli. Det bestemmer hun her og nå. En stor borg som  kan vise fram at hun var her og bygde. Hun bærer stein og bygger, bærer stein og bygger. Fram og tilbake går de små beina. Byggverket blir høyere og høyere, men aktiviteten til den lille avtar ikke. Hun bærer flere steiner og bygger høyere og høyere.

Mora er opptatt med sitt. Hun står også bøyd og graver i sanda. Hva hun er opptatt med er litt vanskelig å få fått på. Men hun graver i sanden med bare fingrene. Det er jo mulig at hun også leiter etter steiner. Kanskje de er sjeldnere de steinene som ikke ligger oppe i dagen. Det merkelige er at hun overhodet ikke verken bifaller eller betrakter datteras byggverk.

 Plutselig reiser mora seg og forsetter videre bortover stranda, uten så mye som å kaste et blikk på verken dattera eller skaperverket. Dattera prøver å påkalle moras oppmerksomhet ved å rope på henne, men til ingen nytte.Til slutt er mora så langt borte, at det blir utrygt å være aleine igjen på byggeplassen. Gråtende tar jentungen beina fatt, og løper det hun kan med de små korte beina for å nå mora igjen. Den vesle jenta løper, løper, roper og snubler, og etter en lang og forferdelig stund når hun mora igjen. Jeg ser at hun fortvilet prøver å få tak i ei hand, men hun klarer ikke det. Mora strener bare raskt bortover uten å ense den lille. Dattera snufser og gråter, og de to forsvinner til slutt langt borte på stranda.

Tilbake står en påbegynt borg, som i et lite øyeblikk i et lite liv var en stolthet og glede, og en eldre betrakter som undrer seg over hvor forskjellige vi mennesker kan være.

strandstein2

5 tanker om “Betraktning

  1. Hjelpe meg! Vær så snill og si at dette ikke er noe du har sett på reisen din. Noe så trist. Jeg kjenner klumpen i halsen over smerten til den lille jenta…

  2. Kjære Vivi.
    Jeg må nok innrømme at det hele er bare oppspinn. Heldigvis. 🙂 Noen ganger dukker det bare opp historier inne i hodet mitt, og denne gangen var det jo ikke morsomt, men av og til er jo verden slik også. For jeg har nok sett noe lignende.
    Beklager at jeg fikk deg opprørt. Det var jo ikke noe snill historie. Egentlig var den slem og stygg.

  3. En fin historie selv om den er trist. Ikke slem, men det er vondt å føle seg oversett, men det er også vondt å ikke se når andre trenger en.

  4. Kanskje det er noe du har opplevd i et tidligere liv eller noe? Det er mye mellom himmel og jord vet du.

    En veldig tankevekkende historie er det uansett. Klem

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s