Plutselig tilbake.

cropped-maleri1.jpgHei. Jommen kom jeg meg innpaa. Det var morsomt. :-) En liten hilsen fra en dame i utlendighet. Abstinensen herjer naar jeg ikke faar skrevet, men jeg kommer nok plutselig, sterkt og masse tilbake seinere. For skriver gjoer jeg, hver dag.  Legger det nok ut som egen turside slik som graylady gjorde med Sverigeturen sin. Vi har det varmt og godt  akkurat naa, men vaermeldingen er ikke saa lystig. Naa skal dere slippe flere manglende bokstaver.

Ferieklem til dere fra Grethe, som sitter paa nettkafe hvor det er tillatt aa royke, og det er ille for naa begynner nesa aa renne. 🙂

Bloggpause.

almcI morgen tidlig klokka 5 kommer en drosje og henter oss. Ferden går da først til jernbanen, Gardemoen og fly til Spania hvor vi skal være fram til 19 februar. Akkurat nå gleder jeg meg veldig. Dette blir tredje gangen jeg reiser til Almunecar som den lille byen på Costa Tropical heter. På denne måten overlever jeg vinteren og alle vondtene. Jeg føler meg uhyre priviligert som har anledning til å reise.

Jeg takker for meg akkurat nå og kommer tilbake seinere. Jeg tror ikke jeg får blogget, men det er mulig jeg stikker innom fra en internettkafe. Ha det bra  dere som kommer innom her. En ekstra hilsen til graylady, tordenlill, vibeke, Ingrid i furterommet, hagen på hytta, månefrue, glama, vivi, og kristin

Klem fra Grethe

Kaffelars

image1-25

Hvorfor ble den hetende Kaffelars? Kaffekjelen i gamle dager. «Du får komme innom så setter jeg på han Lars», var et vanlig uttrykk da jeg vokste opp. 

Denne kaffekjelen kom jeg over på en utstilling på Vestfold fylkesmuseum for noen år siden. Ikke noen stor og prangende gjenstand som folk faller i staver over og utbryter: «Har du sett noe så vakkert, tenk at de kunne lage noe så vidunderlig for så lenge siden». Bare en sånn passe gammel aluminiumskjele som har sett sine beste dager.

Så sitter jeg her og lurer da, på hvorfor jeg gidder å feste meg ved en halvgammel kaffekjele, og kommer til den slutningen at  det er fordi jeg ser noe gjenkjennende i denne gjenstanden.  I deler av livet mitt har jeg arbeidet med registrering av museumsgjenstander og lært meg å se detaljer. For en gjenstand kan absolutt fortelle en historie. Det første jeg ser her og biter meg merke i, er knotten på toppen. Originalknotten er sikkert slått i stykker og blitt erstattet med en isolatorsnelle. En sånn snelle som de brukte på elektriske strømgjerder på gårdene for ikke så veldig lenge siden. Ut i fra dette trekker jeg den slutningen at denne kaffekjelen sikkert har vært benyttet på en gård. I tillegg til dette ser jeg også spor av sot i bunnen av kanna. Dette forteller meg at den antagelig har vært brukt på en jernovn med ringer. Nei, det kan jo heller ikke stemme, for da hadde den vært smalere nederst, for at ikke den skulle falle nedi ovnen. Sannsynligheten for at den har hengt i ei grue er liten, fordi den er av nyere dato.  Jeg lurer på om den ikke rett og slett har vært brukt på tur.

Sånn sitter jeg og leker meg med tankene mine og får aldri vite om det stemmer med virkeligheten. Hadde jeg hatt tilgang til kjelen kunne den sikkert tid- og stedfestes, for det var ofte stempler på kjelen.

Bildene kommer opp inne i hodet mitt når jeg ser kjelen. Plutselig er jeg på kjøkkenet i barndomshjemmet mitt , og der sitter bestefar og tømmer  kaffe på skåla. Dette fordi kaffen skulle kjølne fortere. Han har en sukkerbit i neven som han putter i munnen, og på en asjett ligger en påsmurt hvetekakeskive. Det var snadder for en gammel mann, og det gav han også uttrykk for.

Et annet bilde dukker opp. Kaffekjelen som står og putrer på plata De kokte virkelig kaffe da jeg var liten, og de brukte kaffegruten flere ganger, for som noen sa: «Så lenge det er brunt gåre an å drekken».  Også brukte de klareskinn. Det var skinnet på svømmeblæra på litt store torsker som ble tatt ut, rensket og hengt til tørk. Da det var tørt og hardt ble det klippet opp i småbiter og hatt opp i kaffekjelen. Jeg likte ikke kaffe, og jeg var over 30 før jeg begynte å drikke kaffe. Nå koser jeg meg med kaffe, og den skal være litt sterk og svart og helst fra Friele.

Kald fyr.

isfigur4kopFor en del år siden tok jeg noen bilder av is i som dannet forskjellige former. Den gangen fotograferte jeg mest i dias og svart/hvitt papir.

Nå har jeg begynt å skanne noen av disse bildene. Kvaliteten er ikke helt som den var, men jeg synes den går an. Fikk bare så lyst til å vise han fram.

Steingjerder.

steingjerdeJeg er ganske opptatt av kulturminner, og de kan være så forskjellig. Egentlig har vel alt som har eksistert  krav på å bli kalt et kulturminne.  Fordi jeg er ganske opptatt av stein og hva den har vært brukt til, blir det  første kulturminnet jeg skal ta for meg steingjerder. For meg er steingjerder noe av det flotteste kulturminnet som finnes.  Vakre, grå med gnistrende grønn mose, eller sitrongult lav. De forkommer nesten i alskens fargekombinasjoner. Møysommelig er steinene lagt ved siden av hverandre og opp på hverandre. Steinene er tilpasset så nøyaktig som mulig for at de skulle ligge støtt.  På de fleste steder i landet vårt finnes det steingjerder. Steingjerdene rammer inn hele eiendommer, skiller innmarka fra utmarka, skaper skiller mellom jorder og teiger. Før moderne redskaper kom inn i jordbruket, var det vanlig å dyrke jorda rundt steinene som fantes i jorda. Steinene som ble varmet opp på dagen, holdt varmen i jorda hvis temperaturen ble lav om nettene, og kornet kunne spire fortere.

Jeg har funnet en artikkel hos riksantikvaren om steingjerder. Steingjerdene bærer bud om menneskers slit for å få ryddet stein fra jorda slik at det ble mulig å dyrke mat der. Det var også vanlig å legge steinen i  røyser for å bli kvitt  den.

Mange steingjerder i landskapet, forteller at her var det mye stein som måtte vekk før dyrkingen kunne ta til. Så vidt jeg vet er det Jæren som har flest steingjerder i Norge.

For å få lødd opp steinen var det først nødvendig å få den opp fra jorda. Dette gjorde man ved hjelp av staurer og spett.  Noen ganger var steinene så store at de måtte sprenges i stykker før de kunne fraktes vekk fra jordene. Steinen ble slept vekk på en slede for de som hadde hest og slede.  Mange hadde ikke hest, og det var nok de fleste. Da  var det kun folks egne krefter man hadde til rådighet.

kulturland31På gården Gumserød i Vestfold, der jeg for noen år siden arbeidet med et prosjekt,  var gården  innrammet på tre sider av steingjerder. Den fjerde grensa var strandlinje og Oslofjorden rett ut. Gjerdene var forholdvis lave, og de var ikke til noe hinder for at budskapen skulle komme seg fra det ene sida til den andre. Problemet ble løst ved å bygge tregjerder inne i steingjerdet.  Vi kopierte dette noen steder og brukte tilgjengelig materiale fra rydding.

Så kan man spørre. Hvorfor i all verden skriver hun om steingjerder, og det er det bare de som har giddi å lese så langt som får greie på.

Jo, 2009 er kulturminneåret, og i min oppfatning er steingjerder et av de eldste og fremdeles mest synlige kulturminne som finnes. Også så flotte som de er.