Vi hadde en gang en båt.

 

smogen4

 

«Nå selger vi båten, vi orker ikke mer». Frustrasjonen var stor og dyp. Det var seint på høsten, og på en ettermiddagstur,  hadde vi oppdaget at båten vår lå nesten under vann nede ved brygga. Egentlig hadde vi tenkt å ta den opp for lenge siden. Men naboen hadde tryglet og bedt om at vi måtte ha den liggende ute, for naboen var så inderlig glad i å fiske. Dessuten hadde han  lovt at han skulle se etter båten hver dag og øse den når det kom nedbør.

Nå var bade båten og begeret fulle.  Noen måneders irritasjon og sinne fikk fritt utløp. Det var godt vi var alene og ingen kunne høre oss, for vi snakket med ganske store bokstaver da vi kom hjem.

Om våren hadde vi kjøpt oss båt. En liten åpen båt med en liten påhengsmotor. Akkurat passe stor slik at vi kunne komme oss en liten tur på sjøen. Vi hadde også tenkt å bruke den for å fiske litt og dra på øyturer. Like i nærheten av der vi bodde var det ei vakker øy  med en fantastisk sandstrand.  Lenge hadde vi ønsket å reise dit med ungene, men fordi vi ikke hadde noen båt, ble det alltid med tanken. Nå skulle drømmen bli en realitet. Vi gledet oss som småunger sammen med småungene våre.

Like etter at vi hadde kjøpt båten og ut over forsommeren brukte vi båten mye, og vi koste oss masse på dette nye stedet. Øya var lett å legge inntil, og  det var godt å ligge der i sola. Samtidig var det fint for ungene.  Hver gang vi var der, traff vi også noen kjente, som vi kunne kose oss sammen med.

Etter som ukene gikk, syntes vi at det ble litt mye planlegging hver gang vi skulle ta oss et bad. Vi bodde like i nærheten av ei fin strand, og vi begynte å bruke denne mer, slik vi hadde gjort  tidligere. Dette ble observert av naboen vår, som spurte om det var mulig å låne båten noen timer en dag. Vi syntes det var hyggelig at det gikk an å dele godene, og svarte at det var bra at båten ble brukt.

Lånene av båten ble hyppigere og hyppigere, og utover sommeren var det naboen som brukte båten mest. En ettermiddag kom nabofruen inn i hagen vår, og sa at hun  gjerne ville snakke med  oss om en sak. Jo, hun lurte på om ikke vi  kunne si i fra dagen i forveien, om vi skulle bruke  båten vår eller ikke.  Det hadde vært så greit for dem å kunne planlegge litt, og da kunne de jo også være på øya noen dager. Litt forbauset svarte vi at vi ikke kunne gjøre det. Vi prøvde å forklare at vi ville ha anledning til å bruke båten når vi selv ønsket. Fruen ble litt snurt, men kunne jo ikke akkurat si noe. Naboene fortsatte å bruke båten masse. Til slutt følte vi at vi nesten måtte spørre å låne vår egen båt.

En lørdag på seinsommeren  kom nabofruen innom igjen for å spørre om  det var mulig å låne båten dagen etter. Vi svarte som sant var at vi ventet besøk  av noen venner,  og hadde tenkt å ta dem med på øytur neste dag. Dessverre kom  vennene seint på søndagen,  og vi skjønte at det  ble liten tid til å dra øytur. Et raskt rådsmøte bestemte at det ble grilling på terrassen i stedet. Ingen skjenket båten en tanke. Sommerettermiddagen var god, og alle koste seg.  Ungen lekte på plenen og hadde det også svært så bra.

Plutselig blir idyllen brutt da nabofruen kommer brasende gjennom hekken.   Hun var morsk i ansiktet og lirte av seg en lang tirade med sinte ord. Her kom det  blant annet kom fram, at det var utrolig dårlig gjort å ikke si fra at vi ikke skulle bruke båten allikevel. Vi ble ganske forundret og mistet egentlig både munn og mæle.  Et lite innsmett og et forsøk på å fortelle at vi ikke visste  før ut på ettermiddagen – at vi ikke skulle bruke båten falt ikke i god jord. Damen gikk fnysende ut av hagen. Vi blei så paffe at vi ikke fikk sagt noe.

bryggeEtterpå satt vi  igjen med undring, sinne og mange spørsmål. Har vi ikke  lenger eiendomsrett til vår egen båt? –  var nok det som var mest sentralt. Skal vi be om unnskyldning for at vi ikke sier fra til naboen fordi vi ikke bruker vår egen båt? Er ikke dette urimelig? Det er jo vår båt! Dette blir for dumt.

Da høsten kom, og det ble tid for å ta opp båten spurte naboen om ikke den kunne ligge ute. Han var som sagt glad i å fiske og skulle passe godt på den. Vi samtykket i dette og båten ble liggende ute til nærmere jul.

Så kom dagen da vi gikk en tur og fant båten liggende nesten under vann. Nok er nok.  Båten ble hentet og satt på bukker i hagen. I løpet av vinteren besluttet vi at båten skulle selges, og den ble solgt våren etter.  Naboen fikk tilbud om å kjøpe, men ville ikke.

5 tanker om “Vi hadde en gang en båt.

  1. Oi!
    Ja, det må jeg si. Toppen av frekkhet? Tja, den topper nok frekkhetslisten.
    Utrolig hvordan folk tar seg til rette. Betalte de noe for disse turene da?

  2. Helledussen *ler* folk er bare rare, eller rettere sagt steine hakke snål. Synes jeg ser nabodama kommer stormende gjennom hekken *ler meg skakk*
    Men det var uansett en trist måte å kvitte seg med båten på da…

  3. Jeg ler litt sjøl jeg, for det som er rart og fint, er at vi aldri ble uvenner med disse naboene. 🙂 Vi hadde det hyggelig sammen med dem på alle måter ellers. Det hører med til historien at naboen kjøpte seg en liten båt noe seinere. Denne passet han godt på.
    At vi solgte båten var nok noe forårsaket av denne historien, men vi fant også ut at vi hadde det bra på de strendene vi kunne nå ved hjelp av beina.
    Historien kom opp i hodet mitt i går. Tor snakket om at han hdde kjøpt båt sammen med en venn en gang. Det er ikke sånn jeg går og tenker på til daglig. 🙂

  4. Vi sitter og flirer og ler . Folk er så frekke at man til tider ikke tror det ser eller hører…Gir man de først lillefingeren så tar de snart hele …. 🙂
    Ole og Hilde

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s