Første søndag i advent.

adventslysDagen er full av gode minner, gamle som nye.  Jeg velger å dvele litt ved de gamle minnene. Over 50 år gamle minner. Det er det ikke mange av dere som kan slå i bordet med. Jeg vet at noen protesterer, men jeg våger allikevel. Det er ikke mange.

Hver gang jeg går inn i minnemodus, blir jeg forundret over hvor gode minnene er. Det skulle lite til for å bli glad. Jeg regner med at dette også er årsaken til at jeg har så mange gode minner.

En enkel adventkrans var den pynten vi hadde, og den var laget av materialer vi hadde funnet i skauen. Søndagen før første søndag i advent var mor, far og jeg ute i skauen for å hente einer – og grankvister , kongler, tyttebærlyng og mose. Flere steder ute i Strengsdalsskauen vokste det hvit reinmose, og den var ekstra fin til adventkrans. I dag forbinder vel de fleste denne mosen med gravkranser.

Noen ganger var det kommet litt snø, men ikke de store mengdene. Da måtte vi grave litt i snøen , men vi visste akkurat hvor vi skulle finne det vi trengte, derfor kom vi aldri tomhendte hjem.

Om formiddagen på første søndag i advent lagde vi kransen vår.  Vi bandt kransen sammen med tynn ståltrad. Først ble granbaret surret sammen og formet til en krans. Deretter pyntet vi med kongler og mose og frisk grønn tyttebærlyng. Lysene ble satt fast med gamle juletrelysholdere.  Vi hadde bare små juletrelys på kransen vår, og de var bestandig hvite. Lilla lys dukket ikke opp før etter jeg var voksen. Da vi tente det første lyset  var det høytid i den lille stua vår, for det er vel ingen ting som skaper slik stemning som levende lys. Kransen

Noen hadde adventstjerne. Det var så utrolig flott. Oransje pappstjerner som hang i vinduene og skapte jul og adventstemning så det nesten gjorde vondt i en liten kropp.  Som jeg misunte dem som hadde stjerne. Den stjerna jeg husker best, hang i et vindu ca en kilometer fra der jeg bodde. Skoleveien min, som var ca 3 kilometer, gikk forbi dette huset. I desember måned ble skoleveien svært mye hyggeligere på grunn av denne stjerna, for den kunne jeg se på langt hold. Stjerna hang der helt alene i viduet og fylte meg med andektighet og glede hver gang jeg fikk forbi. Dette skjedde to ganger om dagen. For en lykke.

Nå  har jeg akkurat kommet tilbake fra en liten kjøretur. Det var ikke noen oransje julestjerner å se nå, men utrolig masse annet.  Mye er pent, andre ting ville ikke jeg hatt, men det er tydelig smaken er svært forskjellig. Jeg har tidligere sett noen kopier av de gamle julestjerna, både i vinduer og i en forretning, men for meg hører denne pynten til en annen tid. Den tilhører minnene, og der skal den få lov til å være.

Nå skal jeg gå ned til Tor. Han venter med kaffe og nogo attåt, og så skal vi tenne adventlys.

God kveld. 🙂

Det gikk jo bra jo.

En kjempehyggelig helg er lagt bak meg. En helg full av gode, glade opplevelser som lagres i godskuffen, og den begynner å bli stor og full.

Imidlertid begynte det ikke bra. Avtalen var at jeg skulle hente minstemann Henrik(3) i barnehagen. Glad og fornøyd  gikk jeg inn for å hente han. Det var første gang jeg skulle hente, og dattera mi hadde gitt beskjed om at mormor skulle komme. Da jeg kom inn hadde jeg forventet en blid liten gutt, En som kom løpende mot meg slik han pleier når jeg kommer på besøk, eller når han kommer til oss. Den gang ei.

Da poden fikk øye på meg, så han vettskremt ut, begynte å brøle og ropte NEI, NEI. Deretter brast han ut i en voldsom gråt. Nedtur? Ja!  Jeg følte meg ikke akkurat bekvem i dette øyeblikket. De neste minuttene ble også svært vanskelig. Ungen hylte i vilden sky og nektet å være med. Det ble værre og værre å være mormor. Å begynne med forklaringer ovenfor personalet i barnehagen anså jeg som ganske meningsløst. Hva skulle jeg si? Å dra med seg en hylende sprellende  treåring som hadde vært ute på en firetimers tur i barnehagen var også utenkelig. Ungen var stuptrøtt og attpå til skuffet over at mamma ikke kom. Mamman hadde prøvd å forklare poden at hun og pappan skulle reise bort og at jeg skulle være hos dem. Dette resulterte i at krapylet også hadde sørget for at foreldrene fikk skikkelig dårlig samvittighet da de reiste, for det var hyling og skriking også da de dro.

Jeg valgte å bare sette meg ned på en stol og vente. Etter hvert roet han seg, og vi kunne prate litt sammen. Da bestekameraten også ble hentet, var det nesten helt greit å bli med. Snufsende forlot han barnehagen, mens han holdt meg godt fast i handa.

Da vi hadde kjørt de kilometerene det er fra barnehagen til der familien bor, var guttungen nesten seg sjøl igjen. 

Resten av helga var bare fryd og gammen. Vi koste oss foran peisen, spilte stigespill, spiste lang god frokost, bakte eplekake, spiste opp eplekaka, pratet, diskuterte, så en fin film sammen, lagde god mat , koste oss, lo masse. Kort sagt hadde vi det kjempekoselig.

Da foreldrene kom tilbake  ble de tatt i mot av fire fornøyde gutter og en god og glad mormor.

Barnevakt

barnevaktDet kribler litt i kroppen i dag. Mormor skal ut og være barnevakt i helgen. For fire flotte gutter. Foreldrene skal på ut på bøljan blå med Color Fantasy og har liten lyst til at de unge håpefulle skal være aleine hjemme. De er i alderen 15 til 3, derfor skjønner jeg dette godt. 

Nå sitter jeg her ganske anspent og føler meg  usikker.  Skulle tro det er første gang, men dette har  jeg jo gjort mange, mange  ganger tidligere. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg er redd, for det er det jeg er. Redd for at jeg ikke skal klare det. Klare hva da? spør stemmen inne i meg. Å være der og ikke få det til, for jeg er redd for at det skal skje noe.  «Hva er du redd for skal skje?» spør stemmen igjen. Her kommer problemet. Jeg er så redd for at det skal skje en ulykke, men det kan jo skje selv om jeg ikke er der. Jeg blir nesten ergerlig på meg sjøl, fordi jeg drasser med meg denne destruktive tanken.  Redselen for at noe vondt skal skje, mener jeg.  Jeg har nok fått et varig mèn etter brannnatta på Gumserød, for jeg er nok mer redd for at noe galt skal hende med dem som står nær meg enn mange andre er. Tror jeg da. Eller er det vanlig besteforeldreproblem?

Nei, nå får jeg riste tungsinnet av meg og ta fram det gode lettsinnet.  Jeg er kjempepriviligert som skal være sammen med fire gode gutter som jeg er veldig glad. Vi har en hel helg til disposisjon bare vi fire. Vi skal kose oss sammen og lage god mat. Vi har det flott sammen, har gode samtaler, og de stiller mange spørsmål-for de lurer på masse- og i mange tilfelle kan jeg svære. «Mormor har du et leksikon inne i hue?» spurte eldstemann Eirik for et par år siden. Setningen foran har jeg aldri tort å si til noen før, for jeg har vokst opp med  «Av selvskryt lukter det», men nå torte jeg å skrive det.

Er det digresjon dette blir kalt når man sporer litt av slik som dette?

Det hjalp å skrive av seg av tungsinnet, og nå klarer jeg å glede meg. En varm dyp glede sprer seg nå, for jeg tenker på at jeg er usigelig  heldig som har mine 8 barnebarn som jeg er svært glad i. Samtidig vet jeg at de også er veldig glad i meg.  Allikevel er det fineste i denne sammenhengen, at de to jeg nevnte først, foreldrene, får et par dager sammen med hverandre og får tid til å være kjærester. Det er viktig det.

God helg til dere alle. Nå reiser jeg snart  🙂

Sju ganger.

martin-med-steinSteinen hoppet bort over vannet sju ganger. Sjøl hoppet han opp og ned nesten like mange, for dette hadde han aldri klart før. Ny rekord. Han jublet, armene for opp i lufta. Ny pers. Dette var ikke til å tro. Sju ganger. Lenge  hadde det vært en drøm å greie å få steinen til å sprette sju ganger, for mange ganger hadde han klart både fem og seks sprett, men sju. Det var utrolig, fabelaktig og fantastisk. Ansiktet var et eneste stort utrykk av glede og stolthet.

 

Det siste året hadde han, pappa eller mamma  ofte gått nede ved stranda og øvd seg på å kaste sprettestein som Martin kalte det. Han visste også at noen kalte det hoppestein. Når han tenkte seg om visste han at det var et vanskelig ord som også ble brukt på denne kastinga, men det var det bare de store guttane som brukte: Også de som kom fra byen. Det  ordet kunne han ikke huske, men han hadde bestemt seg for å lære ordet en gang, fordi det hørtes så fint og voksent ut.

Han trodde ikke pappa visste det.  Sjøl om pappa var voksen og  ivrig på å kaste stein hadde han aldri brukt det ordet. Pappa klarte også mange flere sprett enn Martin, men det gjorde ingenting.

Endelig var han ferdig med kastinga,  og han begynte å glede seg til å fortelle hva som hadde hendt til kameraten sin. Sju ganger. Kanskje Petter ikke ville tro på han, for han visste at Petter aldri hadde klart mer en fem sprett. Det var en fryktelig tanke. Tenk hvis Petter ikke ville tro det. Det var jo hele vitsen borte.  Men plutselig kom smilet fram i det lille fjeset igjen.  Pappa var jo med og hadde sett det, for han fikk jo aldri gå aleine til sjøen.

strand1

Minnebøker.

morminn2I dag har jeg ryddet og tørket støv i noen bokhyller. Alle bøker tas fram og blir tørket av eller støvsugd. Det hjelper.

Inne i mellom noen historiebøker står to tynne skrivebøker. Det er minnebøkene mine. Jeg vet godt hvor jeg har dem, for det hender jeg tar dem fram og leser i dem.

I den første minneboka mi er det mor som skriver på første side.  Jeg var stolt av det, for jeg syntes hun hadde pyntet så fint. Også hadde hun avsluttet med lille hjertevennen min. Jeg blir varm inne i meg fremdeles når jeg leser dette. Tenk at hun skrev det. Jeg, hjertevenn med mor.  

Denne første minneboka fikk jeg da jeg var 8 år. Det var som sagt ei alminnelig skrivebok. Jeg ønska meg bestandig ordentlig minnebok, men fikk det aldri. Det vigtigste – de skrevne orda og tegningene er jo der. Bildet viser at boka dessverre har fått fuktskader, men den er verdifull allikevel.

 

Så mye vi lovte hverandre. Evig troskap og vennskap. Litt pussig det der, for minnebøker er ofte litt svulstige. Vi skal tenke på hverandre hele livet. Merkelig nok gjør jeg også det- på mange, selv om kontakten er borte for lenge siden.

Vi skrev så forskjellig, men de fleste tegnet og gjorde seg ekstra flid, som det het engang.  Det var ikke så mye som skulle til, en liten tegning og pynting med fargestifter var noe de fleste kunne klare. Hvis noen hadde limt inn et glansbilde, var det ekstra morsomt.

Det var mest jenter som skrev i minneboka, men jeg har også noen gutteminner. Ekstra stas var det å få frøken og noen voksne til å skrive.

Jeg har skannet inn et annet  minne som jeg fikk fra min svigerinne. Hun ble sammen med broren min da han var 14 og hun 15 år. Når jeg sier at broren min er 13 år eldre enn meg, skjønner vel de flest at hun har vært i livet mitt så lenge jeg kan huske. At hun valgte akkurat dette  verset av Arnulf Øverland anser jeg som svært naturlig. Det er slik hun er. I mitt voksne liv har jeg også prøvd å ha dette verset som leveregel for meg selv . Selvfølgelig lykkes jeg ikke bestandig, men gjør så godt jeg kan.

minnegrethe

Gratulerer med dagen!

 

gratulererEt av de menneskene jeg setter veldig pris på her i bloggverdenen fyller år  i dag.

Graylady har  vært en av de som har fått meg til å tro på meg selv og skrivinga mi. Blant annet derfor fikk jeg veldig lyst til å sende et  bursdagskort til deg.

Det er et gammelt kort som jeg har skannet. Min bestemor fikk det til til sin fødselsdag i 1919. Det var en av hennes 7 sønner som sendte det til henne. Jeg var så heldig å arve et helt album med gamle kort etter bestemor og bestefar. Dette er en av mine skatter. Ha en riktig fin bursdag.

 

 Nå har jeg også plassert bloggen min i Larvik på bloggurat.net

Jeg skal klare sjøl.

henrik1For en tid siden tok jeg noen bilder av mitt minste barnebarn Henrik da han skulle ta av seg skjerf og lue sjøl. Jeg fikk lyst til å dele dette med noen.

henrik2

 

 

henrik3

 

henrik5

henrik4

henrik6

 

Endelig er skjerfet av. Lua gikk av seg sjøl nesten.

Sliten litt gutt puster ut før neste trinn, Men det er ikke lenge før han finner ut at genseren også skal av.henrik7

 

henrik8

Nå begynner han å bli sliten.

henrik9

Han legger genseren på plass.

henrik10

Det er nok best å stoppe nå.