Kunnskap

 

Den opprinnelige utfordringen kom fra Kverulanten:

Kunnskap kan jo bety så uendelig mye, livserfaringen man finner hos eldre mennesker, eller som mitt bilde, et vitnemål. Utfordringen igjen blir da å vise med kun ett bilde, hvordan du ville formidle ordet kunnskap med et bilde.

Hei graylady og andre tidligere utfordrere.  Jeg fant ut at det kunne være litt morsomt med noen unge som tilegnet seg kunnskap også.  Et barnebarn knipset i formiddag. Som dere ser er han ganske opptatt med 1-2- 3-4 5.

 Jeg har igrunnen ingen å utfordre, men kan vel sende stafettpinnen til en ukjent hvis det skulle være noen der. 🙂

Det falt et lite snøfnugg.

 Jeg fant diktet jeg lette etter tidligere i dag.  

Tekst: Halfdan Rasmussen

Norsk tekst: Inger Hagerup

Det falt et lite snøfnugg

på klokker Hansens hatt.

Det falt et lite snøfnugg

på halen av en katt.

 

De to små snøfnugg ropte

Kom hit, kom hit, kom hit!

Og så kom tusen snøfnugg,

og så ble verden hvit.

 

Og så var klokker Hansen

blitt borte med sin hatt.

Tilbake sto en snømann

og ropte på sin katt.

 

 

 

Jeg fant ikke noe bilde med noe katt i snø. Derimot fant jeg et bilde av en som var veldig glad i snø. Den siste hunden min Zeb.

Og så var verden hvit.

Er det noen som husker hvilket dikt  sitatet i overskriften er fra?

Slik var utsikten fra vinduet mitt klokka halv ni. Vakkert synes jeg,

Tror nok snøen forsvinner i løpet av dagen.

 

Siden jeg skrev dette til morgen i dag, har jeg kommet på at diktet begynner med:

Det falt et lite snøfnugg. Deretter er hodet av en katt med og baker Hansens katt med. Dessuten svever Inger Hagerup i bakhodet. Morsomt å se om de små grå finner ut av det i løpet av dagen.

Høst i Bøkeskogen

 

Hr. Simonsen må ha meg tilgitt.

Nå skriver jeg  Bøkeskogen, men sier bøkeskauen eller bokeskauen. Noe forvirret ? Enig. For det blir vanskelig noen ganger, når man skal følge stedets skikker når det gjelder stedsnavn.  En faktor som gjør det ekstra vanskelig her i Larvik, er at  de som bor på stedet ikke er innbyrdes enige om hva denna skauen skal hetta. For betegnesler er individuelle.   Kjært barn har mange navn. Derfor er betegnelsen skov, skog eller skau.  For alle har jo forfedre som sa det på sin måte. Ergo er forfedrenes måte riktig.

Sjøl har jeg også min måte å snakke om bokeskauen på. Egentlig er det rett for meg å si bokeskauen, for det sa vi i Strengsdal på Nøtterøy der jeg vokste opp. Entallsbetegnelsen som jeg bruker  på disse vakre trærne har jeg også tilbake fra min barndom. Det het ei bok- bestemt form entall var boka.  Så vidt jeg kan huske var det en del ganger vi snakka forbi hverandre når jeg snakka om ei bok.  Jeg både leste og klatra i boka, men for de aller fleste var ei bok noe helt annet enn et tre.

Noen som bodde innover på øya sa nok bøketre og bøketrær. Jeg som kom fra de ytre støk, syntes det hørtes litt jålete ut med bøketre og bøketrærne. Det var for de som snakka fint, og det gjorde ikke vi ytterst på øya.

For ei bok, treet altså, fulgte helt spesielle grammatikalske bøyningsregler. Det skulle ikke forundre meg om disse reglene var  hjemmelaga. Jeg husker at det bestandig var vanskelig  finne flertallsbetegnelsen på dissa trærna.  Det het som sagt ei bok- boka.  Bok hadde i grunnen ikke noe flertallsform, og det skulle ikke mange trær til før jeg kalte det en bokeskau.  Boker og bokene blei nok brukt av de gamle. Faren min sa det,  men han var lite  borti bøker.  Nei dette henger ikke på greip. Nå stopper jeg, for nå har jeg rota meg bort til de grader.

Egentlig hadde det vært lettere om disse trærne aldri hadde blitt planta her i Vestfold. Det er mye enklere å ha dem i Danmark, for der er de jo bøketrær og man spaserer eller promenerer i skoven.

Tanken var jo egentlig bare å  prøve å legge ut noen fine høstbilder fra en vakker skau i Larvik.

 

 

Jeg er glad i deg, mormor.

 

 

Noen få ord knyttet til sida mi her på bloggen. Noen små ord som inneholder noe av det viktigste i livet for meg – Jeg er glad i deg. Å si disse ordene og mene dem er spesielt viktig.

Det er også godt å kunne si at jeg er glad i deg. Vi er heldige som har hverandre. Jeg tenker ofte på hvor godt jeg har det. Klem til alle og ha en riktig god helg.

Godsida mi.

I dag fikk jeg et plutselig innfall som egentlig var svært dårlig gjennomtenkt.  Jeg skulle opprette ei ny side her på bloggen som jeg skulle kalle Godsida mi. Fint navn, men hvor i all verden skulle jeg hente stoff til denne sida fra. 

Godsida mi. Tulljente. Det ble bare en flopp. Jeg får prøve «å selge de jordbæra jeg har»,  som Petter Stordalen sier.

Noe av det jeg har å være glad for.

Jeg føler at jeg trenger å skrive ned noe av dette i dag. Trenger det etter gårsdagens sure utblåsing.  Usystematisert og etter innfallsmetoden blir det nok også .

  • Jeg kan stå opp om morgenen.
  • Jeg kan le.
  • Jeg kan kose meg.
  • Jeg har mange å være glad i.
  • Det er mange som er glad i meg
  • Jeg kan fotografere
  • Jeg har et koselig og godt hjem
  • Jeg har gode venner
  • Jeg lytter akkurat nå til vakker musikk (Norsk dans nr 1 av Edvard Grieg)
  • Jeg har anledning til å holde på med ting jeg liker og er glad i.
  • Jeg kan lytte til musikk nesten når jeg vil.
  • Jeg kan føle vinden og den friske lufta når jeg er ute.
  • Jeg kan bruke synet og sansene mine slik at jeg kan fotografere.
  • Jeg har luktesans slik at jeg kjenner den deilige kaffeduften som stiger opp fra første etasje.
  • Jeg skal snart drikke morgenkaffe med min kjære Tor.

Dette er noe av det jeg har å være glad for. Jeg trenger ikke flere nå, for dette hjalp på humøret. Nå gleder jeg meg til dagen i dag.