Rar rødrev.

Hadde jeg ikke hatt med meg kameraet  i dag, hadde jeg vel trodd det var en drøm. For i dag har jeg hatt en av de fineste og rareste naturopplevelser i mitt liv.  Jeg dro på skautur ved middagstider. I denne forbindelse tenkte  at jeg skulle fotografere  litt hvis noen fine motiver dukket opp. Akkurat nå er det mye sopp i skauen, og muligheten til å forevige noen var stor.

Etter en stund  fant jeg  en fin grønn fluesopp. For ikke å bare få ovenfra bilde la jeg meg ned på alle fire, og derfra skulle jeg videre ned på magen.

Så langt ned kom jeg aldri, for plutselig kjente jeg at jeg ikke var aleine i skauen. Det var noen som dyttet på meg og snuste meg i baken.  Jeg regnet selvfølgelig med at det var ei bikkje, som var ute og lufta seg sjøl og snudde meg rundt for å si hei. Da så jeg rett inn i øynene og fjeset på en rev. Den var ikke forbauset, men det ble jeg.

Reven var så utrolig vakker og veldig nysgjerrig. Den var så nær meg at jeg kunne tatt på den, men jeg prøvde ikke det. Etter at jeg hadde fått summet meg litt, fikk jeg åndsnærverelse nok til å ta noen bilder av den. Det var litt mørkt inne i skauen, noe som medførte at blitzen  slo inn.  Men den stakk ikke av. Da lurte jeg på om den kanskje kunne vært syk-ha reveskabb eller en annen sykdom, men den var flott i pelsen og hadde klare fine øyne.

Soppen som jeg fotograferte ble også gjenstand for revens nysgjerrighet. Reven gikk bort og snuste på soppen, og da var reven ca en meter fra meg.

Jeg satte meg ned på en stubbe, og reven ruslet rundt meg en liten stund. Litt etter satte den seg til og med ned like ved siden av meg for å klø seg litt. Seinere luntet den videre bortover i skogen og forsvant mellom noen store grantrær. Underveis markerte den trelegger og sopp ganske hyppig. Det hører forresten med til historien at reven dukket opp igjen ca 30 minutter seinere da jeg på ny var opptatt med å fotografere sopp. Da var den bare borte hos meg litegrann. Til slutt luntet den stille bort i skogen.

Hvordan trærne skifter farge om høsten.

Den lille gule går som vanlig ute i skogen. Hun koser seg inne i mellom alle de grønne trærne.  Det fineste hun vet er å gå der og bare lukte på skogen, skogsbunnen og vekstene som gror.

Hun tilbringer mye av tiden sin i skogen, for hun har gått her nesten hele våren og sommeren, men av og til føler hun seg litt alene. Tiden blir litt lang noen ganger, og hun kjeder seg. 

Med ett får hun øye på noe lite og rødt som sitter under en liten busk.

-Hei, sier lille gule. – Jeg heter lille gule. Hva er du for en?

– Jeg er røde, er svaret hun får. –  Skal vi leke sammen.?

Lille gule stusser litt, for hun er ikke helt sikker på hva leke sammen er. Husk at hun vært alene i skogen lenge. 

– Hvordan gjør vi det da? spør lille gule.

-Jo,  vi begynner med å løpe sammen eller etter hverandre. Etterpå gjør vi det som faller oss inn. 

De begynner å løpe, farer gjennom skogen og ligner små ildkuler. Da de har løpt en stund,  klatrer de opp i trærne.  Latteren deres høres som svake sus gjennom skogen og trekronene, for du må også huske at de er ganske små.

De fryder seg, løper og klatrer, og trærne lar seg rive med. Den røde og lille gule  ler så smittende at trærne også lar seg prege av  latteren og fargene. Trærne må bare gi seg ende over og lar seg påvirke av den elleville gleden de to sprer om seg.

Og en dag står alle trærne i skogen der og kjenner seg selv knapt igjen. For skogen er ikke lenger grønn,  men gul, gulrød og rød.

Det er ganske lett å se hvilke trær den lille gule har klatret i alene, for de er bare gule. De trærne som begge klatret opp i har fått et oransje skjær.

 

 

 

Den røde hadde visst en forkjærlighet for lønnetrærne,  og hun har satt skikkelige spor etter seg. Lønnen står og lyser med en fargeprakt som er nesten overjordisk.

 

De leker og morer seg i mange dager, men en  kald og blåsende dag orker de ikke mer, for nå har de brukt opp lekegleden og overskuddet for i år.

–  Nå tror jeg vi trenger og hvile oss og sove en vinter sier de til hverandre. – Skal vi finne oss et sted inntil et stort tre og hvile oss. Ikke før har de sagt det,  legger de seg ned på bakken inntil et stort bøketre og sovner.

Trærne merker fort at det ikke er noe liv og lek i skogen. De synes det er så sørgelig, og de blir triste til sinns. En dag begynner de å sture slik at  bladene mister den fantasktiske fargen de hadde og blir brunlige. Til slutt  slipper trærne bladene, og fru lett bris  hjelper til slik at bladene faller lett ned mot bakken. Bladene sørger for at  den lille gule og den røde får et godt mykt teppe over seg før den kalde kong vinter kommer og overtar styret i skogen.

Og de sover vel egentlig ikke, bare ligger der og slumrer og venter – sammen med  andre vekster og tar livet med ro fram til neste vår.

Kugalskap.

 

I dag er jeg ute og stjeler ideer. Håper jeg blir tilgitt.  Jeg blei bare så inderlig inspirert av  et par blogger jeg datt over. Den ene heter hagen på hytta.

En annen morsom vri – også med relevans til kuer fant jeg hos  Tankespeil. Jeg regner også at det er flere meg på galskapen.

Min ku fant jeg på gata i Stockholm for 4 år siden. Over hele byen var det kuer som var malt  i alle regnbuens farger og forskjellige mønstre. Så vidt jeg husker var kuene dekorerte av forskjellige svenske kunstnere. Jeg falt spesielt for denne her.  Den så  ganske utflippa ut og var nok litt smågæern. Skjønner godt at kuer blir gærne av å bo i en by.

Jeg mener å huske at den mumlet noe om at den drømte om grønne enger – med saftig grønt grass.  Den fortalte også at den hadde stått der i flere uker uten å ha fått verken vått eller tørt. Den eneste oppgaven den nå hadde i livet, var at hundrevis av barn hang i horna på den.  Disse barna skulle posere for gode, morsomme minnebilder fra Storstaden. Slike bilder som for eksempel mormorer, kunne vise fram på nettet fire år seinere i en sinnsvak kublogg. Når jeg leser dette, er jeg ikke helt sikker på om det var kua som var gæern.

Ellers liker jeg Stockholm svært godt. Det er en vidunderlig vakker by, og her har jeg opplevd utrolig mange gode stunder. Særlig uten kuer.

Jeg slår et slag for å lese gamle poster i en blogg.

Jeg ser ofte at når jeg får treff på bloggen min,  klikker folk på den nyeste eller de nyeste postene. Det er jo også naturlig , men noen nysgjerrigPerer klikker på flere poster.  Om noen leser dem vet jeg jo selvsagt ikke. Bortsett fra når jeg får kommentarer da. Da blir jeg veldig glad.

Det jeg mener er at det finnes sikkert utrolig mye bra litt lengre tilbake i tiden også.  Derfor har jeg valgt å illustrere med en ganske så slitt protokoll fra arkivverdenen. Men du verden for et innhold, og den har også en fantastisk historie. Det skal jeg fortelle om  en annen gang.  Imidlertid er vel bloggverdenen så enorm at man kanskje er nødt til å bare ta det nyeste som er skrevet. Det skal ikke jeg gjøre. For jeg skal på skattejakt. Nemlig!

Jeg startet jakten i går helt på begynnelsen av bloggen til tordenlill. For ei dame! Her finnes styrke og visdom, både i dama og i skriveriene hennes. Hun har også bidradd i høyeste grad til at jeg har fått fart på bloggen min.

Seinere skal jeg innhylle meg i lett, luftig men allikevel sterkt spindellett. Navnet som ved hjelp av en liten bokstavendring kan bli livsfarlig for småkryp. Jeg gleder meg også til å snurre rundt med virveltanke og dra på lokkende reiser med glamaalhambra. Dessuten har jeg tenkt meg er tur ut i grøftekanten. Der er det mye spennede å finne.

Seinere vil jeg avslutte turen ved å med  høste inn maikensgrøde. For et flott navn. Selv om det er barnebarnet mitt som står bak denne bloggen, må jeg skryte av henne. Det var også hun som hjalp meg med å opprette bloggen min. Til slutt slentrer jeg vel også innom minilise for å finne forslag til ei bok jeg kan lese og kose meg med i mørke høstkvelder.

Tusen takk til dere kvinner der ut som har gitt meg tro på meg selv, og  fått meg til å tro at det jeg skriver ikke er helt bak mål.  Jeg gleder meg til en utrolig  reise sammen med alle medmennesker jeg har møtt her på nettet.

Høstløv

Plutselig er de her. Umerkelig sniker de seg inn på oss. Først enkeltvis. Etter hvert flere, og til slutt en hel horde. I går oppdaget jeg mange av dem innerst på fortauet i gata der jeg bor. De samler seg nesten som trekkfuglene. I noen uker framover lar de seg drive med av vær og vind. Noen ganger suser de rundt ørene våre. Andre ganger virvler de stille ned mot bakken og faller til ro.

Når de blir mange nok, blir de liggende stille og danne tykke myke tepper. Da kan jeg dra beina sakte etter meg og lage veier i dem. Eller jeg kan bare kjenne hvor vidunderlig mykt  og behagelig det er å gå på dette gyllengulrøde teppet av løv.

Sære sider.

I dag  skal jeg prøve å legge inn linker. Jeg har blitt oppfordret av Tordenlill  (jommen klarte jeg å linke. Takk Tordenlill) til å skrive ned 15 særegenheter.  Jeg prøvde å unnskylde meg med at særegenhetene mine var såpass sære at de ikke bør spres for allmenheten. Jeg opererer jo  lite anonymt her på nettet. Kanskje jeg kan prøve å finne fram noe som jeg kan leve med kommer fram.

  1. Jeg kjøpte min første datamaskin i 1984. Den het Osbourne 1, kostet da 17000 kroner og den hadde ikke noen hardisk.  Vi måtte programmere sjøl i dataspråker Basic.
  2. Jeg brukte 19 år på å finne en steinalderboplass på Nøtterøy som jeg «visste» hadde vært der. Følte at jeg hadde vært der før en gang. Ble regna som ganske smårar av slekt og venner. Dette har jeg full forståelse for. Funnet flytta øyas bosettingshistorie tilbake med ca 5000 år.
  3. Lærte meg mørkeromsarbeide nesten med læreboka i den ene handa og gamle negativer fra familien i den andre. Hadde ikke tid til å vente med mørkeromsarbeide til jeg lærte meg å framkalle egen film. Opplevelsen når motivet kommer fram på det hvite papiret er helt uforglemmelig. Den sitter inne i meg ennå.
  4. Jeg liker å gå turer aleine. Da kan jeg oppleve, observere, og bruke den tida jeg trenger.
  5. Jeg er glad i å skrive.
  6. jeg er glad i å fotografere.
  7. Jeg er interessert i historie, særlig lokalhistorie. Jeg beundrer måten folk før i verden utnyttet lokale ressurser for å livberge seg. Har vært med i historielag siden 1976.
  8. Jeg blir andektig når jeg leser gamle håndskrevne protokoller og ser den vakre håndskriften mange sekretærer hadde til tross for få års skolegang.
  9. Jeg er trøtt om kvelden  og våken om morgenen.
  10. Jeg er så interessert i stein og steinarbeidere at jeg brukte 4 år på å registrere gamle kommersielt drevne steinbrudd på Nøtterøy.  Jeg fant 87 brudd fra den tida hammer, håndbor og meisel ble brukt til å bryte ut stein. Den gangen var jeg skikkelig sprek på grunn av mye klatring og turer i skog og mark. Grunnen til dette prosjektet var at jeg ønsket at kunnskapene til steinarbeiderne ikke skulle gå i glemmeboka. Rapporten på 100 sider skulle publiseres, men hittil er det ikke blitt noe av. Mulig jeg legger den ut på hjemmesida mi, men hjemmesida er noe uferdig.
  11. Skifta eksosanlegg på familiens bil da vi bare hadde penger til å kjøpe anlegg, men ikke til verkstedregningen.
  12. Liker å prøve på ting jeg ikke har gjort før.
  13. Jeg leser og følger bestandig bruksanvisninger.
  14. Jeg er også flink til å skrive sådanne. Jeg har fått tilbakemelding fra kolleger og venner om at mine oppsetninger av hva de skal gjøre for å få ting til å funke, har reddet dem mange ganger.
  15. Jeg lurer på hvorfor hvorfor jeg skrev dette, men nå er det gjort. 🙂