Harrytur.

En av livets gode sider for oss noe tilårskomne er å ta en tur til Sverige en gang i blant. Vi reiser med et lite eksklusivet reisebyrå. Det heter Skogveien ryk og reis,  og byrået kommer med tilbud til noen få utvalgte et par ganger i året. Eksakt er det bare tre som er utvalgt. Det er ikke plass til flere. Grunnen er at Skogveien ryk og reis har to ansatte som begge deltar på turen. En er reiseleder, den andre er sjåfør.

Deltakerne blir hentet i heimen. Det er best slik. Å få deltakerne til å møte opp på avtalte steder har vist seg å by på  store problemer. De har rotet seg bort og misforstått hvor møtestedet var. Det verste er imidlertid at de også har tatt feil  datoen. Da er tiden knapp til å få stabla deltakerne på beina, kledd på dem og geleidet dem ut i bilen slik at vi rekker ferga. Dette har vært en betydelig stressfaktor for byråets innehavere.

I går var de klare, nyvaskede, nygreide og pene i tøyet. De sto til og med utenfor huset sitt og ventet da byråets bil kom for å hente. Byrået ble rent i oppløftet stemning, og tenkte at dette skulle bli en grei og enkel tur.

Etter noen hundre meters kjøring, der Kongegata munner ut i Storgata, kom byråets sjåfør raskt tilbake til virkeligheten. Bilen hadde plutselig fått fire sjåfører.  Og alle var uenige i sjåførens veivalg. Det er to muligheter  til å komme fra Larvik til Sandefjord  (Ja da- det finnes noen småveier) : Vi har nedre vei fra Larvik til Sandefjord og via E 18. Kanskje jeg skal ta med at vi kunne også kjørt om Kvelde. Sånn for å være på den sikre sida. Sjåføren tok det hele med fatning, og fortsatte på den vei han hadde hadde bestemt seg for.

Gjennom Tjølling gikk turen fredelig for seg. Praten gikk avslappet og livlig og dreide seg om ønske om stille vær og en rolig overfart.  I rundkjøringen ved Badeparken i Sandefjord kommenterte og  beundret vi som vanlig Knut Steens «Hvalfangstmonument» – Er det ikke praktfullt?  Samstemtheten var et faktum trodde byrået.

Litt etter svingte vi av veien og inn på ferjekaia. Da var levenet løs igjen. Det er nemlig seks buer hvor vi kan kjøre inn for å hente billetter. Alle ville at vi skulle kjøre til deres favorittbu. Som sagt var vi fem, så vi fikk til og med ei bu til overs.  Jeg beundrer igjen sjåførens stoiske ro. Han sto på sitt, fikk levert sin billett, og fikk hva vi trengte for reisen.  Da vi skulle stille oss opp på kaia fikk vi anvist rad av en av de ansatte.  Takk for det!

Det var varmt mens vi venta. Noen synes det var varmere enn andre. Er vi i gang igjen?- Ja.

Da det var vår tur til å kjøre om bord trodde ikke byrået noe kunne gå galt, og det gjorde det vel heller ikke bortsett fra at en av deltakerne nektet sjåføren å parkerte på anvist plass med den begrunnelse at det ikke gikk an å gå ut av bilen.

Byrået hadde reservert bord i restauranten og bestilt formiddagsbuffet. Deltakerne ble mette og blide, og de så ut til å kose seg. Derfor ble overfarten  meget fredelig. Små ilske bemerkninger til folk som sneik i køen regner vi ikke med.

Pensjonister på tur har det travelt, veldig travelt. Vi sto langt framme på båten og de reisende hadde regna med å komme fort av. Den andre sida fikk kjøre av først.

Etter noen timers besøk på Nordby hvor vi handlet svært nødvendige ting til hus og heim, gikk ferden mot Svinesund. Vi ble vinket gjennom tollen og var endelig tilbake i gamlelandet. Gjennom Østfold arbeides det med å få ferdig 4 felts vei. En slengbemerkning fra den mannlige deltakeren gikk ut på at det er dette som Jens (statsminister) hele tida skryter av, noe annet gjør han ikke. Denne bemerkningen fikk byråets leder til å glemme at kunden alltid har rett.

En gammel rød ulvinne våknet da til live. Hun fikk slengt fra seg en skarpt svar til forannevnte. Imidlertid var det en annen ulvinne i baksetet som også våknet. Hun hadde forresten  vært våken hele tida, hun var blå og kom fra Bergen. Selvfølgelig var hun enig med mannfolket. Pussig i grunn, for de to pleier å krangle om det meste.  Mellom de to ulvinnene satt en gammel vennligsinnet dame. Hun ønsker seg stort sett bare fred og fordragelighet. Nå var hun havnet midt i en kryssild av sinte replikker og merkelig nok ganske saklige argumenter.  Hun prøvde å roe ned gemyttene, men det hjalp lite.

Kranglefantene lot seg avlede da de kom til Rygge flyplass. Da falt de nærmest i staver over hvor stort  og flott det var blitt der. En liten dissens ved Mosseporten  løste seg også. Anbefalingen om å ligge i venstre fil i en rundkjøring slik at vi kom tilbake på sydgående E 6 igjen ble overhørt av sjåføren.

På ferjekaia i Moss var det også muligheter for flere køvalg. Vi prøvde et par før vi falt til ro.

Endelig var vi tilbake i Horten og vårt kjære Vestfold . Gemyttene roet seg og deltakerne begynte å føre en vennlig samtale igjen. Kjøreturen fra Horten til Larvik ble en ren nytelse. Lange, varme takksigelser og rosende ord ble kreditert selskapet da reisedeltakerne ble satt av  utenfor porten på sine hjemsteder.

Sjåføren skal ha takk for høvisk fremferd og stoisk ro.

Bygdetun

I dag har jeg tenkt å slå et slag for folk som arbeider med lokalhistorie. Det finnes mange mennesker her i distriktet, som bruker masse av fritida si til å samle opplysninger om fortida vår, forfedrene våre og hvordan de levde.  Mest sannsynlig er dette et fenomen som  gjelder for hele landet vårt. Det er ikke bare opplysninger som samles inn, men også gjenstander som representerer de forskjellige sidene av det gamle sjølbergingssamfunnet.

Videre bruker de samme folka også sommersøndager til å videreformidle opplysninger til interesserte tilhørere. I tiillegg serveres det «nogo attat». Hva er en søndag på bygdetunet uten grøt, vafler og kaffe?

– Jeg vil  nevne Ildsjelene som tar vare på kunnskapen om hvordan folk levde og stort sett greide seg med det som var tilgjengelig i nærområdet.

– Jeg vil framheve menneskene som kan fortelle oss om alle de ting som tippoldemor, oldemor og bestemor måtte kunne for å husholde en stor familie gjennom et helt år ut i fra et sjølbergingsprinsipp. Jeg kunne vel tatt med mange tipper foran oldemor, for samfunnet endret seg lite.

-Jeg vil framheve de som videreformidler  hvilke kunnskaper våre formødre satt inne med om hvordan en skulle lage mat og klær til en stor famile.

– Jeg vil framheve de mannfolka som viser og lærer bort  hvilke oppgaver mannen hadde i det samme samfunnet.  Jeg tenker da på forskjellige håndverk,  arbeidsoppgavene i forbindelse med jordbruk og skogsdrift. Dessuten forteller de  også om det bonden gjorde for å få grøden på marka til å bli rik nok, slik at familien kunne berge seg gjennom en ny vinter.

– Jeg vil framheve  menn og kvinner som bruker tida si til å fortelle oss hvordan fortidas mann og kvinne brakte de nødvendige kunnskapene om overlevelse videre til neste generasjon.

I denne sammenhengen er det naturlig å  nevne medlemmene i henholdsvis Hedrum historielag  og Brunlanes historielag. De synliggjør på en lettfattelig og morsom måte hvordan folk hadde lært seg å utnytte de ressursene som var tilgjengelige på stedet.

På bygdetunet i Kvelde er det først og fremst innlandsbondens liv  og levnet som blir presentert. Forskjellige håndverk blir også vist fram og en del andre ting, men det vesentlige er bondesamfunnet. Hver søndag er også lagt opp som en temadag.

Disse sommersøndagene trekker tusenvis av mennesker. Det er beundringsverdig at folk stiller opp for å hjelpe til gjennom hele sommeren. Ellers i året er det skoleunger som nyter godt av  bygdefolkets fortellerglede og arbeidsiver. For på Hedrum bygdetun er sesongen lang, veldig lang.

Brunlanes historielag, som har sin Halle mølle, har nok et mere edruelig sommerprogram hvis jeg kan skrive dette uten å fornærme noen.  Brunlanes har vel ikke akkurat noe tun. For her er aktivitetet konsentrert rundt ei mølle og de bygningene som naturlig tilhører mølla. Her er det også svært hyggelig å tilbringe en sommersøndag.

Noe jeg synes er morsomt er at på Halle mølle vises de forskjellige tiders kraftforsyning til mølledriften Fra vannkraft til dagens nye  turbin. Riktignok ikke historisk den siste, men den skaffer mølla gratis strøm og litt til.

Dette var noen spredte tanker om folk som gjør mye verdifullt uten å få penger. Ofte får de heller ikke takk, men blir tatt som en selvfølge. Jeg lurer noen ganger på om de besøkende tenker over  at hvis de frivillige ikke var der- hvor skulle da søndagsturen gått?

Bildene er fra samlingene på Hedrum bygdetun.

Fotograf : Grethe Horn.

Georginene redder høsten.

Dette var forsideoppslaget på et boligmagasin jeg leste forleden dag. Sannelig er jeg tilbøyelig til å være enig. Akkurat nå bidrar georginene til en kaskade i fargeprakt i en ellers ganske så avblomstret hage. Rødt, gult, magenta, oransje og hvitt. Et sammensurium uten like.

Egentlig er ikke dette  meg, for jeg foretrekker nok harmoni framfor disharmoni i hagen. Men når det gjelder georginer synes jeg det er flott og frodig. Når jeg tenker meg om skal det vel godt gjøres å få til disharmoni  med blomsterfarger.

 En årsåk til den rotete beplantingen er nok, at da jeg skulle ta knollene ut i våres, gikk bunnen ut av pappeskene jeg oppbevarte dem i. Dermed havnet de sorterte knollene i en haug. Høye og lave sorter om hverandre. Det samme gjaldt fargene. Kjennere kunne nok sortert dem på nytt, men jeg kan ikke nok om dette. Men det gjør  ikke noe. Det har sin sjarm.

Nå kan jeg glede meg over georginenes blomstring helt fram til frosten kommer.  

Mange mener det er mye stell med georginer. De skal tas opp om høsten, tas vare på om vinteren og settes ned i jorda om våren. Jo da, det er en jobb, men er vel verdt det. Det tar bare noen timer, og  gir mange, mange timer med hageglede tilbake.

Dessuten er de utrolig vakre.

Lørdagstreff på bakeriet i Nevlunghavn

Latteren sitter løst. Raske replikker suser gjennom lufta og pareres treffende og muntert. Asjettene er fylt med Napoleonskaker, grove rundstykker og bløtkake. Alt ettersom hva den enkelte foretrekker en lørdags formiddag. Også skal vi ha kaffe, med påfyll.

Vennegjengen møtes på bakeriet i Havna, eller Nevlunghavn bakeri & conditori som det heter offisielt, hver lørdag klokka halv ti, hele året rundt. Ikke presis halv ti, men sånn ca. Førstemann ordner bord. Når vi er fulltallige er vi ni, og det er vi ofte. Selv er vi som nybegynnere å regne med fire års fartstid. De andre har møtt hverandre i tolv år. Rart at vi ikke slipper opp for samtaleemner. Som oftest dukker det opp et eller annet. De store verdensproblemene blir ikke løst, men absolutt drøftet.

Som regel  drøftes innenriks- og lokale problemer.  I dag for eksempel  kom samtalen inn på hvorvidt det var lurt å stikke begge hendene inn i kjeften på en tretti kilos breiflabb. Bare får å få den over båtripa.  Kvinnefløyen karakteriserte handlingen som galskap og det reine skjære sprøyt. Mannfolka viste større forståelse for handlingen, og gav uttrykk for at de kanskje kunne gjort det samme.

Et annet viktig tema som blir grundig behandlet hver sommer er sommergjestenes påkledning. Eller kanskje det er rettere å si sommergjestenes manglende påkledning. Det er stor enighet om at det ikke er svært behagelig å ha en svett, dissende, naken mage klint tett inntil seg i køen. For kø er det nesten bestandig om sommeren – på bakeriet – i Havna. Eller at svette rumper, mager og lår skumper bort i maten vi skal spise. Vi er skjønt enige om at folk bør kle på seg litt når de skal inn på bakeriet. I denne sammenhengen er vi svært gammeldagse. Samtidig vil jeg  yte sommergjestene den rettferdighet å si, at det også er mange av dem som er påkledt.

Selvfølgelig er det også her rom for dissens. Våre kjære menn fnyser ikke fullt så sterkt i barten når ei snerten snelle iført  nesten ingenting smyger seg inn  mellom dem i køen. Det har til og med forekommet at de smiler.

Uforståelig synes jeg. Hvor blir det av konsekvensen i holdningene?

Det er tid for påfyll -av kaffe. En av de trivelige, blide, hjelpsomme ansatte kommer smilende med kanna og spør om vi vil ha mer kaffe. Det vil vi.  Noen ganger må vi hente sjøl, for det er svært travelt til tider.

I sommer har det vært køer langt utenfor lokalene. Men vi står ikke lenge i kø. For bakeriets mange ansatte løser dette problemet raskt.

 

Jeg vil også få nevne en ting til som jeg setter pris på ved bakeriet i Havna. Den hyggelige betjeningen har et motto trykket på brystet av T- skjortene sine :

 

Kom som en gjest- reis som en venn.

Vi både kommer og reiser som venner. En rød rose med takk til Wenche, Arild, Erik, Atle og alle dere som arbeider på bakeriet i Havna. Dere gjør det meget trivelig for oss, og bidrar til at vi alltid kommer tilbake.

Virkelighetsflukt

Hun løper lekende og lett. Håret flagrer som en sky rundt henne. Hvorfor hun løper vet hun ikke. Det var bare så inderlig masse energi og glede som måtte ut.

Hun løper og løper. Etter en stund får hun lyst til å juble, juble mot fjellene, mot havet og mot menneskene hun møter. Smilet dekker hele fjeset. Øynene glitrer og kroppen bruser. Den ikke bare bruser, men føles så inderlig lett, myk og samarbeidsvillig.

Hun vet heller ikke hvor hun skal, har ikke noe mål for løpingen, bare sprudler fram i terrenget. Hun kjenner hvordan kroppen våkner og får lyst til å løpe enda fortere. Farten settes opp og tankene vil også være med. For tankene er også ute og løper. Det er gode tanker, tanker som gir henne enda mer energi. Tanker  om ting hun skal gjøre når hun kommer tilbake igjen.

Deilig å kjenne musklene arbeide, deilig å kjenne bruset i blodet. Hun løper lenge, kjenner at åndedragene etter hvert blir hivende og korte. Kroppen sier fra at det er nok på tide å ta en pause. Hun vil sette seg ned og ta en hvil. Sansene er åpne for naturinntrykk.

Hun slår av tredemølla, er tilbake i virkeligheten igjen og går i dusjen.

Sommerutflukt anno 1930

Et yrende båt- og strandliv har preget Vestfoldkysten store deler av denne sommeren. Lettkledde og solbrune mennesker ses overalt. Dette står i en sterk kontrast til motivet på på et bilde jeg fant blant mine gamle fotografier. Dette bildet er tatt under en sommerutflukt til øya Søndre Årø, som ligger øst for Nøtterøys sydende. For å komme dit var det en rotur  på ca 3 timer fram og tilbake. Man nøt medbrakt niste, kaffe og saft. Bildekvaliteten er ikke helt skarp, men jeg synes motivet er interessant. Det er morsomt å se hvordan kleskoden har endret seg, for bildet er tatt midt på sommeren.

Mannfolka er iført slips og hodeplagg. Skyggeluer er in på denne tiden. Min mor og far står kledd i lyst på midten av bildet. Visstnok var far helt hvitkledd.  De var begge svært moderne. Fars foreldre på høyre siden av bildet, og de er litt mer alderdommelige i tøyet. På venstre siden fars yngste bror Otto. Jeg synes det er spesielt morsomt at han  har hvite gamasjer over skoene og for et slips. I motsetning til de tre andre mennnene har han hatt.

De gamle fotografiene mine  er en skatt som jeg tar godt vare på. Heldigvis fikk jeg min mor til å skrive bak på bildene hvem som er som er avbildet og når bildet er tatt. I mange tilfelle har hun også  fortalt meg hvor bildet ble tatt.

080808

Fredsrose

Datoer som inneholder  like siffer er jeg lite glad i. Egentlig skremmer de meg. Historien viser at det ofte hender voldsomme ting i verden på dager som har like siffer i seg. Jeg føler meg maktesløs og redd. Nå, like før jeg skal legge meg, sitter jeg her og ønsker: Måtte  denne dagen være forskånet for terrorangrep, stridigheter og vold. Tenk om denne dagen kunne bli en fredens dag.  En stemme inne i meg fyrer løs så fort tanken er fullført: – Nå er du blåøyd jente, som sitter og tenker slike tanker. Du vet vel at  OL i Kina braker løs på akkurat denne dagen. Det må bare bli bråk i morgen. Måtte jeg bare ta inderlig og voldsomt feil.