Morgentåke

Idag var jeg tidlig oppe, jeg var så tidlig oppe at hele verdenen rundt meg var innhyllet i tåke. Gjennom tåkesløret kunne jeg skimte sola oppe i alt det lodne, myke og grå. En fantastisk morgenstemning.

Plutselig var jeg mange år tilbake. En julimorgen på 1980 tallet fikk jeg være med far ut å fiske. Far hadde ei rosjekte liggende i Strengsdal, nede ved Vrengen. Vi hadde avtalt å dra tidlig ut, og for far var tidlig ca klokka fem om morgenen. Han hadde vel tenkt seg ennå tidligere, men jeg fikk forhandla meg fram til fem. På den tiden hadde jeg ikke noen problemer med å komme meg opp tidlig, og jeg gledet meg til å bli med. Jeg hadde allerede dengang og har fremdeles, mange gode minner om hyggelige fisketurer, sammen med far fra barndommen.

Som vanlig sykla vi ned til Vrengen. Hjemmefra brukte vi ca fem minutter ned til brygga der båten lå.

 

Et inntrykk som har spikret seg fast fra denne morgenstunden var været. Det var kjølig, ikke et vindpust, tjukk tåke, og vi måtte kle godt på oss. Vi kunne bare se noen meter utpå. Fordi far fisket stort sett bare noen meter fra land, bestemte vi oss for å dra ut. Far løste opp for- og akterfestet og satte seg til årene.

Det var stille denne tidlige morgenen, og det eneste vi hørte var lyden fra årene, og den hørtes knapt. Far var flink til å ro og plasket ikke med årene. Kun et lite skulp kunne høres hver gang han satte årebladene ned i vannet.

Vi valgte å dregge opp denne dagen, for da dreiv vi ikke av. I Vrengen er strømmen sterk, og hvis en skal ligge på samme plassen er en nødt til å dregge opp.

 

Jeg satt på aktertofta og kunne se far og båten, men ikke noe mer. Bak far var det en hvit verden. En verden så helt annerledes enn virkeligheten. Hvor var det blitt av Vrengen og landskapet rundt? Det var bare far, sjekta, noe fiskeutstyr og meg i hele verden. Egentlig en helt uvirkelig stund. Det var fint.

 

Vi snakket ikke mye, men vi opplevde dette sammen, og fisketuren skapte et varig minne. Et sterkt, godt minne. Mange ganger har jeg tenkt på denne morgenen som sitter igjen som en av mine beste stunder. Kan hende er det fordi jeg hadde kameraet med. Jeg husker ikke hvordan fangsten ble. Vi fikk vel noen pinnær som far kalte det.

9 tanker om “Morgentåke

  1. Herlig minne og nydelige bilder! 🙂
    Naturen kan virkelig vise seg fra sin mest mystiske side om sommeren. Gir meg lyst til å reise tilbake til barndommen, vekk fra bylarmen og inn i den hvite tåka.

  2. Herlig historie og fint minne!
    Er det virkelig ett bilde du tok da du var liten?
    Ikke verst at du klarte å ta ett så fint bilde da 🙂 Det var vel ikke akkurat vanlig at barn fikk lov til å fotografere heller på den tiden.

  3. Hei Glama og Tordenlill. Tusen takk for meget hyggelig respons. Dere kan kunsten å oppmuntre. Jeg blir så inderlig glad. 🙂
    Til Tordenlill. Skjønner at du lurer, men det er ikke noe barndomsminne, men et av mine gode voksenminner. I 1980 var jeg 34 år :-). Klem til dere begge to.

  4. Tilbaketråkk: Sjøldigging til 100. « Grethes grublerier

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s