St.Hansaften

Dagen jeg gledet meg like mye til i årets lyseste tid, som julaften i mørketida. Denne dagen og kvelden var en stort avbrekk fra min vanlige hverdag. For vi fikk brus. En gang fikk jeg to- en med ananassmak og en med sitron. Da følte jeg meg rik. Eventyrbrus het den, og det var flotte eventyrtegninger på etiketten.  Det har gjort dypt inntrykk siden jeg husker det ennå.

 Min barndoms St.Hans ble feiret i Strengsdal på Nøtterøy. Det var der jeg vokste opp og her har jeg bodd størstedelen av mitt liv. På det lille bruket jeg bodde var det en åkerholme, og her ble det rigget til et stort bål. Det ble ansett som ganske trygt å brenne her, for det var passe langt fra skauen. Var det for tørt ble det ikke noe bål.

For at jeg skulle holde ut til kvelden ble jeg puttet til sengs noen timer på ettermiddagen. Godt ment, men jeg fikk jo ikke sove. Da det begynte å skumre samlet folk i Strengsdal seg, og bålet ble tent. Å se flammene mot himmelen, som da virket mørk , var stort. St. Hans opplevelsen inneholder bål og brus, og det var nok i lange baner. For meg er det et av livets store øyeblikk.

Tiden gikk, og jeg begynte og gro til som alle andre, fikk sykkel og ble da mer mobil. Andre steder på Nøtterøy ble besøkt, og jeg fikk nye opplevelser. Det kom venner inn i St. Hansfeiringen og gutter. Det jeg husker best fra denne tiden var en tur til Moutmarka på Tjøme. Hjemmefra og dit ut er det ca 25 kilometer. Vi tok buss utover, men hjem måtte vi gå. Jeg glemmer ikke Guttorm G som fulgte meg hjem til fots. Jeg prøvde å få han til å snu, men nei. Ved Vrengen bru ble jeg plukket opp av noen jeg kjente, og Guttorm snudde. Han hadde da 17 kilometer å gå tilbake. Dagen etter kom han syklende og besøkte meg i Strengsdal. Kanskje han syntes jeg var litt fin.

I mange år var det St.Hans med bålbrenning ved en eller annen strand som var min greie.  Av og til var det nok en øytur, men mye fyll og flaskeknusing gjorde denne feiringen ukoselig.

I 1976 ble det total omvelting i familiens feiring. Da kom nye venner inn i livet vårt, og fruen i huset var svensk. Hun feiret midtsommer på svensk vis, og vi var så heldige å bli invitert. Vi pyntet maistang og danset rundt denne. Det var flest svenske sangleker. Svenskene har en velutviklet og lang tradisjon i denne sammenhengen. Særlig vakte «Små grodorna «stor begeistring både blant barna og oss voksne. Den går hovedsakelig ut på å etterape froskens bevegelser og lyder. Å se en masse mennesker hoppe rundt en blomsterpyntet stokk, med hendene bak ørene og kvekke som frosker må være et syn som er få forunt. Det blir ikke det samme suset over «Eg rodde meg ut på seiegrunnen», med det tunge eller lette taket. Jeg husker ikke hva som er rett. Purister får ha meg unnskyldt. Dette er for spesielt interesserte.

Det var plass til feiring både for barn og voksne. Vi hadde gitarspill, sang og leker. Barna fikk pølser brød og brus. Vi voksne fikk sild, nypoteter, nybakt brød, salat, øl og akevitt. Inntaket av øl og akevitt har nok økt etter hvert som barna forsvant til sine egne St. Hans opplevelser.

I over 30 år har jeg feiret St. Hans  på denne måten. Det har vært noen unntak forårsaket av svært triste hendelser. Både min venninne og jeg har mistet mennene våre,  men i år skal jeg feire  på svensk vis igjen. Været ser ut til å bli fint, og jeg gleder meg så inderlig. Smilet kommer fram når jeg tenker på de siste års froskehopp. Vi kommer ikke så lavt ned som tidligere, spretten i beina er betydelig redusert, men latteren er der i fulle monn. I år er også er et nytt moment kommet til. Mine venners sønn skal delta med sin kone og lille datter. Ringen er sluttet.  Ha en god St. Hans du også.

Fremskrittpartiet er størst.

Denne overskriften møter meg på toppen av ABC nyhetene i dag. Forstemmende. I tillegg blir jeg redd, svært redd. Hvordan skal det gå med oss, etterkommerne våre og jorda vår når holdningene dette partiet forfekter får vokse? Aldri ser ut til å stoppe, og brer seg blant oss. Hva slags folkeferd er vi blitt her til lands når et parti som setter til de grader setter folks  ego i fokus blir landets største? Heldigvis er det 70 % som ikke velger FRP.

Skal vi fortsette å karre til oss mest mulig av moders jord goder uten tanke på jorda og våre etterkommeres framtid? En gang, for ikke så veldig, veldig lenge siden, var normen at vi skulle høste det vi trengte for å prøve å dekke våre basiskrav mat, klær og hus.  Ja det var en gang. For ordens skyld. Jeg er desverre delvis med på «moroa» sjøl, og jeg sitter nok i glasshus.

Joggu sa jeg fremskritt!. Nå har jeg lyst til å si Faen. Det var godt.

Midtsommernatt

I natt er det årets lyseste natt. Akkurat i disse dager og særlig i kveld da det er klart vær, nyter jeg å se den lyse nordhimmelen. Aldri ser du den så vakker og lys som i disse dagene rundt sommersolverv. Jeg vet at mange nordpå synes det er stusselig uten midnattsol, men for meg er det slik det skal være.  Jeg tror nå vi formes av det vi er oppvokst med. Tenk at himmelen er lysest i nord.  Er det ikke flott? Enda finere er at det varer det mange dager til. Jeg sier som Madicken på Junibakken -Jeg kjenner livet i meg.

Ha en vidunderlig vakker midtsommerhelg, selv om St. Hans feires først på mandag.

Husk: Du skal ikkje sova bort sumarnatta, ho er for ljos til det skrev Aslaug Laastad Lygre. Jeg er så enig, men litt søvn må en ha. Gode sommeruker videre. Nå skal jeg ut og nyte natta. Klem

Ny dag – nye muligheter.

Lurer litt på hvorfor dette sitatet kom ramlende inn i hodet mitt akkurat i dag. Her sitter jeg med rennende nese , vond hals og ganske så tett  toppetasje. Kroppen verker, og jeg har pådratt meg en kraftig forkjølelse som heldigvis går over om noen dager. Det er til liten trøst akkurat nå, for jeg hadde gledet meg til denne helga som har opplegg for selskapelighet både i dag og i morgen.

I dag så jeg fram til å reise i 75årsdag til broren min på Nøtterøy. Uteselskap med en praktfull utsikt over Vrengen, og samvær med noen av de menneskene jeg setter mest pris på.  Men det kan jo skje undere i løpet av dagen.

I går kveld prøvde jeg å drepe basillene med et par glass cognac da jeg så fotballkampen mellom Portugal og Tyskland. Mottoet var at vondt skal vondt fordrive. Et glass Bache Gabrielsen gjorde godt. Det var den siste lille skvett igjen på den flaska. Deretter skulle min kjære Tor gjøre det godt og hentet en flaske med Courvousier. Fytterakkern, så sterkt. Sarte sjeler og cognacelskere får ha meg unnskyldt. Hostekulene ble hyppigere og hyppigere. Jeg gjentok mottoet- se ovenfor- men måtte melde pass. Jeg klarte ikke å drikke opp.  Sånn som jeg føler meg nå, kan jeg ikke si at cognacen  hadde nevneverdig virkning. Favoritten min vant heller ikke fotballkampen. Nedtur.

Ny dag – nye muligheter. Jeg føler at det ikke er noen velvalgt overskrift .  Jeg ser hva jeg har skrevet hittil, her er det ikke mye oppløftende. Allikevel tror jeg det er en mening med at dette sitatet falt inn i hodet mitt da jeg satte meg til å skrive. Kan det være at jeg er blitt beregnende og finner på positive overskrifter  for å lokke til meg lesere. Deretter skriver jeg om noen trøtte greier.  Eller var det muligheten til å la være å skrive akkurat i dag? Kanskje jeg burde gripe fatt i dagen og gjøre noe helt annet. Været innbyr til å jobbe i hagen eller ta et slag golf. Høres det ikke flott ut?

Ny dag- nye muligheter. Det blir nok til at jeg forsetter å lese Knut Hamsuns «Konerne ved vandposten». Nå stiger liflige dufter opp fra første etasje og pirrer nesa. Den er jo ikke helt tett. Godt å kjenne kaffeduften.

Kontrollert utblåsing

I går lagde jeg en ny kategori med overnevnte tittel. Først kalte jeg den ukontrollert utblåsing, men det ble feil. Årsaken til dette er, at det ikke er mulig å være ukontrollert så lenge jeg skriver.  I hvert fall ikke når jeg er kommet så langt at jeg sender de skrevne ordene fra meg. Hva som av og til kommer ned på tastaturet spontant og usensurert, er ofte gjenstand for undring og forskrekkelse. Hos meg selv.

Det samme skjer av og til når jeg bare bruker munnen og ord. Da kommer det nok ganske mye ukontrollert, både som ord og setninger. Sensuren kommer ofte i etterkant – etter å ha sagt det jeg ikke burde ha sagt. Noen ganger er det moro det også- så lenge det ikke går ut over andre.

Skjønner ikke hvorfor jeg skriver dette her egentlig. Jeg får jo stadig ros for at jeg er flink til å være saklig i diskusjoner. Så er jeg vel det da.

Pressetyranni

Nå må jeg skrive om noe som rører seg i samfunnet. Noe jeg betrakter som forbannet urettferdig. Jeg er så inderlig sinna på  mange norske journalister og store deler av norsk presse. Akkurat nå om dagen er det Åslaug Haga som får gjennomgå. Tidligere har det vært diverse andre. Haga har begått en del tabber og feil hun ikke skulle ha gjort i sitt private liv. Det er hun vel ikke alene om.

Hva med jobben hun er satt til å skjøtte som olje og energiminister. Er hun for flink der siden de må ta henne på personlige ting?

Sett fra mitt ståsted driver norske pressefolk regelrett heksejakt på en del mennesker som er så tøffe at de tar noen av de mest utfordrende og slitsomme jobbene i det norske demokratiet. Jomen sa jeg demomkrati. Denne skrivefeilen beholder jeg . Den var fin synes jeg.

Her i landet finnes ikke bare pressefrihet, men pressetyranni. Pressefolk ser ikke ut til å sky noen verdens ting når det gjelder å grafse i menneskers liv og levnet. Jeg skjønner ikke at de tør.

Har alle disse folka,  i motsetning til mange av oss andre her i landet, holdt sin sti rein bestandig?

Aldri gjort noe de ikke burde?

For et par tusen år siden gikk det en fyr her nede på jorda. Han ble berømt for å tale de svake og fordømtes sak. Da bermen en gang skulle steine en kvinne, som så vidt jeg husker hadde vært utro mot sin mann, kom han med disse vise ord. -Den som er skyldfri, kaster den første stein. Hun ble ikke steinet.

Kanskje dette burde bli en leveregel for noen og en hver av oss.

Hageglede

For fire år siden var vi så heldige at vi fikk kjøpt et gammelt hus i en rolig bydel i Larvik. Det hørte også 800m2 tomt med til dette huset. Hagen besto av gamle frukttrær og en god del gamle stauder. Dessuten har den en fabelaktig beliggehet, den ligger sydvendt og avskjermes fra gata av huset. Hagen har vært mitt store prosjekt  i disse fire årene, og den er blitt fin om jeg skal si det selv. -En eventyrhage, sa mitt eldste barnebarn Maiken da hun var på besøk i går. At det også er  en god grassbakke hvor de to minste barnabarna kunne rase rundt er heller ikke noe minus. De løp og løp i går og hadde det svært moro.

Å komme ut om morgenene og skue utover skaperverket- kanskje litt ambisiøst å kalle det det- gir meg stor glede og ro. Fine farger og berusende dufter bidrar til dette. Nå begynner rosene å springe ut. Jeg har noen gamle duftende sorter og flere skal det bli. Det er bare vidunderlig vakkert. I dag ser det ut til å bli fint vær i Larvik. Jeg skal nok arbeide noen timer i hagen i dag.

Pussig, jeg trodde jeg kunne beskrive hagen her jeg sitter nå. Man jeg klarer det ikke. I alle fall ikke akkurat nå.  Hagen rommer så mye som ikke kan utrykkes med ord.   Alle sanser lukt, hørsel, smak- jeg har urter, bær og frukt-, følelser og ikke minst den sansen som inntar synsinntrykk er med i den sterke opplevelsen jeg har i forhold til hagen vår.  Skal jeg framstille alt dette på en gang blir det mest sannsynlig et salig rot. Jeg får ty til en gammel floskel. -Dette kan ikke utrykkes med ord- det må bare oppleves. Flott og feiende, hva?

Jeg tar heller meg meg morgenkaffen og setter meg ut i hagen og nyyyyyyter. Ha en god dag Grethe. Det samme til deg som kanskje skulle slumpe innom her:-)